Et kort besøk på Martyrs’ Memorial Residential School i Manpur, Bankatti, Dang, Nepal.

P1060911

Av Johan Petter Andresen, styremedlem I Helselag til Nepal.

Helselag til Nepal har støtta den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Nepal siden 2006. De siste årene har vi støtta Martyr Foundation Nepal. En organisasjon som hjelper ofre fra folkekrigen og deres familier. Deres sentrale aktivitet er byggingen og forvaltningen av fem skoler spredt i forskjellige deler av landet. Stiftelsens hovedinntekt er i dag fra Undervisningsdepartementet.
Hamid og jeg ankom skolen den 4. februar. Den ligger mellom to byer: Gorahi og Tulsipur. Den har små bondegårder som naboer og ligger en halv kilometer fra veien.

P1060920

Ved ankomst møtte vi følgende lærere: Mahabir, Cr. C, naturfag, Madhav Mahara, matematikk, Jhabindra Poudel, (vise-rektor), engelsk, Naresh Thapa, regnskapsfører, Basanta Raj Adhilari Rektor, morsmålslærer. Laxmi Shamra, informatikk, Rita Adhikari, morsmålslærer og Madan Paudel. Vi møtte også Menaka Subedi, bestyrer, Naresh Thapa, Rama Pokhrel, Asha Kurmi og Sapona Jhakri, kjøkkenansatte. Til sammen er det 13 lærere og 5 kjøkkenansatte. Seks av lærerne bor på skolen.

Rektor Basanta Raj Adhikari

Rektor Basanta Raj Adhikari

Madhav Mahara

Madhav Mahara

 Jhabindra Poudel

Jhabindra Poudel

 Laxmi Sharma, Rita Adhikari og Menaka Subedi

Laxmi Sharma, Rita Adhikari og Menaka Subedi

Skolen har et internat med plass til 297 elever. og det bor 53 elever I et internat i Dudras I nærheten av skolen..

En sovesal I jenteinternatet

En sovesal I jenteinternatet

Skolen ble grunnlagt i 2008.

Det bor 107 jenter på skolen, pluss 17 på internatet i Dudras. Det er 190 gutter på skolen og 28 i Dudras. Et par av lærerne bor også i Dudras.

Det er rundt 30 elever i hver sovesal i internatet, og de ligger to i hver seng.

Det er rundt 30 elever i hver sovesal i internatet, og de ligger to i hver seng.

Elevene er hovedsakelig fra familier som ble ramma under krigen. De har mista en eller begge foreldrene, eller en forelder har blitt skada eller arbeider heltid for partiet.

P1060936

Det er distriktets partiledelse som har det siste ord om hvilke nye elever skal opptas hvert år. I 2012 ble 75 nye elever innrullert. Omtrent 10 % av elevene er fra området rundt skolen.
Sett under ett kommer elevene  fra 16 av de 75 distriktene i landet.
De har ennå ikke begynt å dyrke sine egne grønnsaker, men de planlegger å gjøre dette. De planlegger å kjøpe en bit jord ved skolen til dette formålet.
Under en vanlig skoleuke har elevene fri halve fredagen ​​og hele lørdagen.
Vi spurte lærerne hvorfor det er Martyrskoler og hvorfor offentlige skoler ikke nok. De svarte: De offentlige skolene har lærere som ikke bruker sin energi på undervisningen, men prioriterer å få en ekstra inntekt ved for eksempel å gi privatundervisning og ha ekstraklasser etter skolen.

Vi besøkte alle klassene. Elevene stilte oss spørsmål om vårt land og vi stilte elevene spørsmål om skolen.

Vi besøkte alle klassene. Elevene stilte oss spørsmål om vårt land og vi stilte elevene spørsmål om skolen.

Og selv om de sentrale myndigheter ikke krever betaling fra familiene til elevene, skjer det ofte at de lokale myndighetene gjør det. Hvor mye varierer fra distrikt til distrikt, men et normalt beløp er 700-1000 nepalske rupi i måneden.
Martyrfamilier har ofte dårlig råd da de har mistet en forsørger eller to, og har derfor ikke råd til å sende barna sine til skolen. Og partiet føler et spesielt ansvar for barn av martyrer.
Vi spurte om lærerne som sympatiserer med maoistene og som jobber i de offentlige skoler føler at Martyrskolen er god. Og det ble svart at de er positive.
Maoistene er mot dagens system i Nepal med mange private skoler som mottar offentlig støtte. Vi ble fortalt at opptil 40 % av skolene i Nepal er private, og at de generelt holder en høyere standard enn de offentlige skolene. Selv om Martyrskolene formelt er private, er de ikke lik private skoler. Den viktigste grunnen til dette er at det er gratis å gå på en martyrskole. Også en viss prosentandel av elevene er barn fra de fattigste familiene i distriktet. Men selv om martyrskoler ikke er som de private skolene, er deres mål at elevene skal gjøre det bedre enn på de private skolene.

Gymnastikk for alle elevene etter skoletid

Gymnastikk for alle elevene etter skoletid

Dette er det første året hvor skolen har innført undervisning i  bruk av digitale verktøy. Læreplanen må følge de offentlige skolene for å få offentlig støtte, men skolen har også ekstra fag utover dette kravet.
Finansiering: Utdanningsdepartementet er den primære finansieringskilden til alle skolene. Fredsdepartementet har bevilga noen penger til muren (veggen) som er halvveis bygget rundt skolen. Skolen får ikke lokal finansiering.
Lærerne har samme lønn som lærerne i offentlige skoler. Så hvis lærerne hadde jobbet i den offentlige skolen i byen Gorahi, ville de ha hatt større inntekter gjennom ekstraarbeid, men de sier at de tenker på elevene og martyrene, og at dette motiverer dem. Splittelsen i den maoistiske bevegelsen har også påvirket dem, og det er lærere som tilhører begge partiene ved skolen, både UCPNm og CPNm.

Første klasse

Første klasse

Ettersom vi har blitt bedt om å støtte skolene økonomisk slik at de kan få råd til 15 pc-er på hver skole, spør vi om de har internett. Svaret er at de ikke har internett ennå, men vil anskaffe dette i nær fremtid. Vi har sett at det er et rom hvor skolen ha en egen pc-sal. En investering i pc-er kan vise seg å være bra for å bringe skolene inn i det tjueførste århundre, hvor verden blir stadig mer digital og «online».

Sapona Jhakrimagar med døtrene Bishowmaya (til venstre) og Suramaya (til høyre).Under folkekrigen arbeidet Sapona med å lede oppbyggingen av partikomiteer i ulike landsbyer i Rolpa.

Sapona Jhakrimagar med døtrene Bishowmaya (til venstre) og Suramaya (til høyre).Under folkekrigen arbeidet Sapona med å lede oppbyggingen av partikomiteer i ulike landsbyer i Rolpa.

Vi spør om skolen har tall på hvor mange av elevene som er dalit, tharu eller kommer fra andre etniske minoriteter. De fortalte oss at de er i ferd med å undersøke dette nå. Samtidig fortalte de oss at den nye mobiliteten i samfunnet og den økte kommunikasjonen fører til at kastesystemet blir undergravd. For eksempel er det nå nesten umulig for en høykastebrahmin å vite om vannet eller maten han eller hun spiser eller drikker har blitt berørt av en dalit. Det oppstår mange situasjoner i hverdagen der folk må behandles likt. Vi spør om det forekommer ekteskap mellom kastene. De forteller oss at det nå er lovlig og blir til og med oppmuntret, men det er definitivt ikke vanlig.

Maten er klar!

Maten er klar!

Vi spør om ting er bedre nå, seks år etter fredsavtalen. De forteller oss at ting er litt bedre. Det er mulig å starte en egen virksomhet, og det er også noe ny industri i området. Og vi spør om kooperativbevegelsen som maoistkongressen har vedtatt. De har ikke hørt om dette. Det var noen samvirkelag tidligere, men de er nå nedlagte. Et mer vanlig fenomen er at unge med god arbeidsevne migrerer til andre land for arbeid.

Intervjuer med to elever

Puja Kumal

Puja Kumal

Puja Kumal er fjorten år gammel. Hun mistet sine foreldre for syv år siden. Foreldrene var medlemmer av maoistpartiet og soldater i Folkets frigjøringshær. Mens de kjempet, bodde hun hjemme med sine tre søstre i Malaykulla i Dang. Hennes foreldre var opprinnelig bønder og overlevde på jordbruk og fiske som er vanlig for kasten deres. Puja begynte på Martyrskolen for fire år siden, i 2009. Hun har mange nye venner på skolen. Halvparten av fredag ​​og hele lørdag har de fri. Da bruker hun tida på å se på TV, danse og synge. Elevene bor vanligvis på skolen i helgene. Når hun blir voksen, vil hun bli danser. På skolen synes Puja at naturfag er best.

Suman Basnet

Suman Basnet

Suman Basnet er 14 år gammel. Begge hans foreldre var i Folkets frigjøringshær. Når de kjempet bodde han hos broren til sin mor. Han husker ikke faren sin, som ble drept da Suman var svært liten. Men han husker sin mor. Hun døde for ti år siden. Han begynte på Martyrskolen for ett år siden. Før den tiden bodde han med sin onkel i Katmandu og gikk på en privat skole der. Han kan besøke onkelen sin en gang i året. Alle elevene har en fire-ukers ferie en gang i året. Suman liker best matematikk og ønsker å bli ingeniør når han vokser opp. I helgene vasker han klærne, bader og spiller masse volleyball.

Advertisements