Om klasseforholdene i jordbruket

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

FØYDALE EIENDOMSFORHOLD
Nepal ble til ved at flere mindre kongedømmer ble slått sammen etter erobringskriger seg i mellom over mange år. Det ble etablert som en sentralisert stat fra og med 1734 under ledelse av den føydale herskeren Kong Prithvi Narayan Shah. Etter samlingen av Nepal trengte herskerne som kontrollerte staten inntekter for å kontrollere landet og brukte grunn som betaling. Fram til 1950 ble i prinsippet all jord sett på som statlig eiendom. Men staten kunne gi jord til embetsmenn, religiøse organisasjoner og andre individer som slottet bestemte. Staten kunne også leie ut land til enkeltindivider eller lokalsamfunn. En del av bakgrunnen for at jord ble delt ut var at staten kunne øke skattegrunnlaget, da det ble knytta betingelser om skatt til utdelingen. Nesten en tredjedel av skogs- og jordbruksarealet var gitt til privatpersoner fram til 1950. Den herskende Ranafamilien kontrollerte resten. Lokale embetsmenn i lokalsamfunna var ansvarlige for å gi bort jord, og sikra seg finansielt i prosessen. De sikra seg mye grunn som de i sin tur leide ut til bønder. På denne måten ble lokale embetsmenn føydalherrer. For å sikre sine inntekter, gjorde føydalherrene kontraktene slik at bøndene måtte betale en viss mengde uavhengig av hvordan det gikk med avlingene. Dette førte etter hvert til at mange endte opp som slaver og jordløse.

SKOGEN
Formelt sett ble all skog i Nepal gjort statlig i 1951. Men denne nasjonaliseringa var mislykka. Før nasjonaliseringa ble skogen vedlikeholdt og brukt av lokalsamfunn. Men når disse lokalsamfunna ikke lengre hadde kontrollen over sin lokale skog, mista de interessen for å ta vare på den. Og fordi staten ikke hadde kontroll over skogen, var det lett for lokalsamfunna å plyndre skogen som ikke lenger var deres. Etter 1980 har sentrale deler av politikken fra 50-åra blitt reversert, og lokalsamfunn har fått tilbake skog.

JORDFORDELINGA
I følge en spesialistrapport fra FN-organisasjonen FAO (FAO står for Food and Agriculture Organization) fra 1972 var den virkelige fordelinga av jorda atskillig skeivere enn de offisielle tall. Rapporten opererte med at 8% var totalt jordløse. Av de som hadde jord eide fattigbøndene som utgjorde 65% av husholdningene i jordbruket kun 10% av jordbruksarealet, mellombøndene som utgjorde 25% av husholdningene eide 25% av jordbruksarealet, og de 10% rikeste husholdningene eide 65% av jordbruksarealet.

BOKS: En hektar er lik 10000 kvadratmeter, eller 10 mål

I følge forskeren Devkota viste siste befolkningsundersøkelse at 24,4% av befolkningen ikke eide land i 2001. I Tarai eide de store landeierne (eiendommer over 10 hektar) mer enn 50% av jorda.

Offisielle tall fra 1998 gir følgende fordeling i følge forskeren Upreti: Mer enn 70% av bøndene har mindre enn en hektar jordbruksareal. De 40% fattigste husholdningene i jordbruket bruker kun 9% av jordbruksarealet og eier mindre enn 0,5 hektar. De 6% rikeste har 33% av det totale jordbruksarealet.

Offisielle tall på skjevhetene i eiendomsforholdene på begynnelsen av nittitallet blir presentert slik:

Bruksstørrelse

Antall bruk

%-andel av alle bruk

Hektar

%-andel av jordbruksarealet

Uten mark

32109

1,2

1571

0,1

Med mark

2703941

98,8

2597400

99,9

Mindre enn 1 ha

1877702

68,6

791883

30,5

1-2 ha

529467

19,4

716533

27,6

2-3 ha

168449

6,2

400227

15,4

3-5 ha

88165

3,2

328089

12,6

Mer enn 5 ha

40158

1,5

360669

13,9

Kilde: National Sample Census of Agriculture, 1991 (CBS, 1994)

Flertallet av husholdningene i jordbruket utgjøres altså av folk som driver sin egen jord. Riktignok jukser den offisielle statistikken, da mange av de rikeste er registrert som om de deltar i arbeidet, noe som altså ikke er riktig. I følge en FAO-rapport fra 1973, drev 65% av husholdningene 49% av jorda sjøl. I følge Bhattarai er antallet ikke registrerte leilendinger atskillig flere enn antallet registrerte. I følge en FAO-rapport utgjør leilendingshusholdninger 30% av husholdningene og de dyrker 24% av jorda. I andre undersøkelser er antallet leilendinger 40% og andelen av jordbruksarealet de dyrker er 30%.

Altså, til tross for at flertallet av husholdningene utgjøres av småbønder, er disse utbytta av de store landeierne gjennom at de enten må jobbe for dem, leie jord av dem eller låne penger av dem til ågerrenter. (Ågerrenter er uforholdsmessig og urettferdig høye renter. Pengesterke folk kan utnytte andres ulykke og kan kreve skyhøye renter på lån) På denne måten er ikke småbøndene sjølstendige, men i et halvveis føydalt forhold til de store landeierne.

I følge Bhattarai står Agriculture Development Bank for 85% av utlånene fra låneinstitusjoner (banker og lignende), og opererte altså med en rente på rundt 19%. Men likevel er rundt 80% av den totale kreditten i landbruket kontrollert av de tradisjonelle utlånshaiene, og låneinstitusjoner sto for kun 20%. Over 66% av bøndene har gjeld, og fattigbøndene er oftere i gjeld til lånehaier som tar to til fire ganger vanlig rente. Vanlig rente til en utlåner er i dag 36%.

Forholda i jordbruket hindrer at det utvikler seg og moderniseres. I følge Whelpton betalte bøndene opp til 80 prosent av sin hovedavling i leie på 50-60-tallet. Det vanlige på 80-90-tallet er at leilendinger måtte gi fra seg 50% av avlinga til landeieren. Dette er, i følge Bhattarai mye høyere enn hva som er vanlig ellers i verden. Den sterke utbyttinga er en viktig årsak til at jordbruket ikke utvikler seg, da det blir så lite igjen til den som driver jorda, at han/hun ikke greier å få til et overskudd slik at det kan bygges opp et kapitalistisk jordbruk. Samtidig fanges bøndene i gjeldsfeller og blir bundet til landeieren. Ved siden av leilendingsforholda bruker de 5 prosent rikeste slavearbeid eller lønnsarbeid på de resterende 20% av det totale jordbruksarealet.

Et særegent trekk ved det nepalske jordbruket er at arveretten hittil har vært slik at gården deles likt mellom sønnene. Når sønner flytta ut av foreldrenes hus, ble jorda delt opp. Ugifte sønner bodde derfor ofte hjemme. Var det flere sønner, ble jorda delt opp til alle. Dermed blir jordstykkene små og geografisk spredt. Fram til for kort tid siden, hadde ikke kvinner arverett. Dette har de nå formelt fått, men ikke i realiteten (se eget kvinnekapittel).

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel