Generelt om Nepals økonomi

 forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Naturen i Nepal gir grunnlag for velstand. Naturressurser finnes det mer enn nok av. Problemet er de føydale klasseforholda, den halvføydale økonomien og underordninga under imperialistisk innflytelse. På nittitallet var Nepal verdens nest fattigste land mot det 13. fattigste på 70-tallet, i følge Bhattarai. Landet har stor gjeld og stort handelsunderskudd. Det er også regna som et av verdens mest korrupte land.

Jordbruk er den største sektoren i økonomien og utgjorde 40,5% av BNP i 1995 og 81,2% av sysselsettingen. Tjue år tidligere var talla 71,6% av BNP og 94,4% av sysselsettingen (1971) og sto den gangen for 82,5% av eksportinntektene. Da det er atskillig overflødig arbeidskraft på landet må en stor andel prøve å finne annet å leve av. Dette fører til omfattende vandring. Kort fortalt vandrer de fattige fra fjellområdene til lavlandet. De fattige fra både fjellene og lavlandet flytter også til byene. I 1951 bodde kun 0,24 millioner i byer, i 1991 hadde tallet økt til 1,7 millioner og i 2001 var tallet 2,32 millioner. I byene er klasseskillene vel så store som på landet. Rundt halvparten av de som bor i tettbygde strøk rundt de tre byene i Kathmandudalen deltok i jordbruksarbeid for å overleve. Også blant sjølve byboerne i dalen var 30-40% jordbruksfolk.

Mange fattige søker arbeid i utlandet i India, Japan, Midtøsten osv. Nesten en tredjedel av arbeidsstyrken drar til India som sesongarbeidere eller som midlertidige arbeidere for å spe på sine jordbruksinntekter. Pengene disse sender hjem er det viktigste pengebidraget fra utlandet. Man regner med at det beløper seg til cirka 1 milliard nepalske rupier, noe som tilsvarte omtrent hele det nepalske statsbudsjettet i 1999. I følge Marks var det offisielt 1 870 000 nepalere som arbeidet i utlandet, med så mange som 5-700 000 i Japan. Men også Marks mener at talla er usikre. I følge Whelpton var det 1.2 millioner nepalere i førti ulike land utenfor Sør-Asia i 2003. 422 000 var i Midtøsten, 125 000 i Malaysia og 80 000 i Korea.

En annen grotesk ”industri” er salget av unge jenter til prostitusjon først og fremst i India. Fattige foreldre blir lurt og frista til å selge et jentebarn til arbeid et annet sted som ”hushjelp”, ”barnepasser” og så videre. Jentene blir ført sørover og blir gjerne først klar over sin skjebne når de havner i hallikenes klør på bordeller i India. Her holdes de fanget og blir misbrukt til de er for sjuke og ødelagte til å brukes som prostituerte. Det verserer svært ulike tall med hensyn til denne ulovlige, men omfattende fornedringa. Noen opererer med at mellom fem og ti tusen hvert år blir eksportert til India for prostitusjon. Andre skriver at det er opp mot 200 000 i India til enhver tid. Og atter andre regner med 400 000.

De aller fleste av jentene blir Hiv-smitta og dør en tidlig og smertefull død med AIDS. De som kritiserer maoistene for å være ansvarlige for tapte liv fordi de har tatt initiativ til en folkekrig, må samtidig ta med i regnestykket hvor mange framtidige liv som vil bli spart i et Nepal fritt for denne typen undertrykking.

NORAD oppgir arbeidsløsheten i Nepal i 2001 til 47%.

Cirka 30% av befolkningen tjener mindre enn sju dollar per måned, og gapet mellom rik og fattig øker.

I april 2000 ble det vedtatt minimumsmånedslønninger for arbeidere: 20 US dollar for ufaglærte, 21 for delvis faglærte, 22 for faglærte og 25 for godt skolerte. Barnearbeid mellom 14 og 16 år lønnes med 16 US dollar. I den uformelle og uorganiserte sektoren og i jordbruket er lønningene ned mot det halve av loven. I 1992 ble 48 timers uke med en dag fri og maks 20 timer overtid i uka vedtatt. Men naturligvis vil lover og regler om lønn og arbeidstid kun gjelde det mindretallet som har en sterk forhandlingsposisjon. Og det kan ikke være mange i et land der nær halvparten er arbeidsløse.

I Nepal er barnearbeid utbredt. Den amerikanske forfatteren Li Onesto viser som eksempel at mer enn 32 000 barn arbeider i steinbrudd. Disse blir tidlig sjuke og skada. Hun viser også til en undersøkelse som rapporterte at seksti prosent av 2,6 millioner barn mellom seks og fjorten år gamle er barnearbeidere. Femti prosent av barna får for lite og/eller for ensidig mat.

Bilde av grusprodusenter fra dagboka.

MASSE VANN – IKKE STRØM
Nepal er først og fremst et fjelland. 15% av landet blir dyrka, 13% utgjør beiteområder og 31% er dekka av skog. Fram til 1992 hadde kun 13% av jordbruksarealet (18% i Tarai og kun 8% i fjellregionen) på totalt 2,6 millioner hektar kunstig vanning. Dette skyldes ikke mangel på vann, men de politiskøkonomiske forholda. I følge en rapport fra den Asiatiske Utviklingsbanken kan 60% av den dyrkbare marka (80% i Tarai og 25% i den bakkete regionen) tilføres kunstig vanning. Nepal har 6000 elver, men likevel mangler mange rent drikkevann. Forurensing av elvene i Kathmandudalen gjør at vannet ikke lengre kan brukes.

Vannkraftpotensialet i Nepal er beregna til 83 000 megawatt – nok strøm til å dekke Storbritannias behov. Men bare cirka 600 megawatt er utbygd, og kun 15% av nepalerne har tilgang til strøm. Verken store eller mellomstore vannkraftprosjekter som er igangsatt og gjennomført i Nepal har primært som mål å skaffe strøm til nepalerne, men å skaffe profitt. Derfor har mye av vannkrafta gått til eksport – til India.

Nepal mister skog raskt: i 1964 utgjorde skog 45% av totalarealet, i 1998 29%. Skogen i Taraiområdet forsvinner med en takt på 1,3% per år. De lovløse tilstandene i området som overklassen har tjent på, har tillatt illegal avvirkning av tømmer, påsatte branner for å rydde for mer jordbruksland, ulovlig jakt og smugling. De fattige driver med skoghogst for å få seg noe land å dyrke på, for så deretter å bli utnytta av overklassen og embetsmenn.

Jorda blir utarma og forsvinner med monsunregnet etter hvert som fjellsider blir tatt i bruk og beiteområder utvides i takt med blant annet befolkningsøkningen.

FRA EKSPORT TIL IMPORT AV KORN
Til tross for at den totale jordbruksproduksjonen har vokst, har den ikke vokst i tilstrekkelig grad til å møte behovene til en økende befolkning. Mellom 1974 og 1989 vokste jordbruksproduksjonen, etter offisielle tall, med 2,4% i året, mens befolkningsveksten var på 2,6% (kilde: Devendra P Chapagain). Økningen i matkorn var på kun 1,2% i samme periode. Nepal som en gang eksporterte korn, har nå blitt et importland. Nettoverdien av importen av matkorn var 3,5 milliarder nepalske rupier i 1995. Fjellområdene har tradisjonelt vært sjølhjulpne når det gjelder matkorn, men er det ikke nå lengre.

I følge maoistlederen Bhattarai var innholdet i jordbruksreformene fra 50-tallet og videre at de skulle gjennomføres på en slik måte at de ikke rokka ved klasseforholdene og samtidig hjalp imperialistisk infiltrasjon. Politikken til regjeringene har hele tida tatt utgangspunkt i at reformene også skal tjene føydalherrene og utenlandsk monopolkapital. Dette gjelder også rollen til Verdensbanken og IMF.

LITE INDUSTRI
Nepal har lite industri på grunn av Indias og andre i-lands innflytelse. I den perioden da det ville vært naturlig for Nepal å påbegynne en industrialiseringsprosess, på begynnelsen av forrige århundre, var britisk imperialisme en sentral hindring. Fabrikkproduserte varer ble importert til Nepal fra begynnelsen av 1900-tallet nettopp gjennom den britiske innflytelsen som ble oppnådd etter Sugauli-avtalen. Disse industrivarene utkonkurrerte den håndverksprega produksjonen som fantes i Nepal.

På tross av et visst industrielt oppsving på 30-tallet, er de siste 60 åra prega av manglende industriell utvikling og forfall av den opprinnelige produksjonen. Ser man på fordelinga av arbeidsstyrken i de ulike delene av økonomien, finner man følgende tall: I 1953 var 2,19% i industrisektoren, i 1971 var tallet 1,32%, og i 1991 var det kun 1,25%. Og som andel av BNP utgjorde industriproduksjonen: 15,63% i 1964, 9,6% i 1974 og 10,33% i 1994 (Kilde: Bhattarai).

Typisk nok er det en svært liten andel av industriproduksjonen som er av kapital- og maskinvarer. Derimot er en stor andel forbruks- og luksusvarer (f eks sigaretter, alkohol, brus).

Inntektene fra jordbruket og handelen med India og Tibet har vært kontrollert av en liten føydalherreklasse og en indiskkontrollert kompradorklasse. Deres felles kontroll over økonomien har hindra framveksten av en nasjonalt basert kapitalistklasse. Med kompradorklasse, eller kompradorkapitalist menes en klasse eller kapitalist som bygger sin makt og utbytting på å samarbeide med og underordne seg utenlandske imperialistiske stater, organisasjoner og bedrifter.

De som dominerer i industrien er nettopp fra Ranafamilien eller Shahafamilien i samarbeid med Marwariene (Marwarier er en overklassegruppe som stammer fra Rajasthan i Nord-India). Disse finner det mer innbringende å satse på handel i utlandet eller å samarbeide med indisk kapital framfor å utvikle en sjølstendig kapitalisme i Nepal.

På grunn av det tilbakeliggende jordbruket og den ekstreme fattigdommen har ikke jordbruket greid å utvikle et overskudd av betydning som kunne bli et tilstrekkelig marked for et nasjonalt basert industriborgerskap. Og det lille kjøpekraftige markedet som finnes blir utnytta av utenlandske selskaper. På grunn av den ekstremt skeive inntektsfordelinga er også markedet begrensa når det gjelder produkter, da det er et overdrevet behov for luksusvarer til en liten overklasse.

Derimot har en annen del av kapitalen hatt en sterk utvikling: handels- og finanskapital. Handels- og tjenestesektoren av økonomien har økt sin andel av BNP med følgende tall: 12,81% i 1964, 14,34% i 1974, 27,23% i 1984 og 31,38% i 1994. Tradisjonelt har handelskapitalen i Nepal først og fremst vært knytta til utenlandsk handel og transitthandel. Og med globaliseringa har denne tendensen blitt forsterka. I 1964 var handel med utlandet som andel av BNP 16,75%, i 1994 var den økt til 40,13% (hvorav importandelen var 31,52%). Ser man på turisme, som er en del av tjenestesektoren, er det mange av varene knytta til denne industrien som blir importert; og 50% av inntektene havner i utlandet, ikke Nepal.

”Da indiske handelsmenn og nepalske føydalherrer har hatt monopolistisk kontroll over handelskapitalen… har den, i stedet for å integreres med den indre produksjonsprosessen blitt retta inn mot handel med utlandet. Utenlandshandelen har vært begrensa til å tilfredsstille behovene knytta til forbruksvarer for overklassene. Den nepalske handelskapitalen har blitt omforma til kompradorkapital i stedet for å utvikle seg til nasjonal industrikapital.”(Bhattarai)

FINANSER
Når det gjelder finansiell kapital, ble Nepal Bank Limited etablert i 1937. Men mesteparten av kreditten var fortsatt privat og utenlandsreservene lå under Indias nasjonalbank (Reserve Bank of India) fram til 1960-tallet. Utover sekstitallet tok offentlige og private kredittinstitusjoner over mer av markedet. På 1960-tallet utgjorde bruttokreditten til alle finansinstitusjoner rundt 14% av BNP, mens på 90-tallet hadde den økt til 50%. Fra og med 1980-tallet har utenlandske banker økt sin aktivitet i landet. Mesteparten av disse finansinstitusjonenes kreditt går til handel og forbruk (50% i følge Bhattarai), mens en mindre andel går til industri og jordbruk. Dette er ødeleggende for landets utvikling. Mange av institusjonene er altså utenlandskontrollerte, og inntektene tenderer til å havne ut av landet. Det faktum at finansiell kapital øker sterkt, mens jordbruk og industri stagnerer, taler for seg sjøl.

En annen side ved Nepals finansielle situasjon er den offentlige gjelda. Ulike former for utviklingshjelp har ført til oppbygging av gjeld. I 1971 var gjelda til utlandet fordelt på landets befolkning 15 Rupier, men 25 år seinere, 1994, var gjelda blitt 400-dobla til mer enn 6000 Rupier. En fjerdedel av inntektene på statsbudsjettet gikk med til å betjene utenlandsgjelda. De offentlige budsjettenes avhengighet av nye lån for å betjene gamle og avhengighet av u-hjelp har økt kontinuerlig. Nepal er et av de mest forgjelda landa i verden sett i forhold til befolkningstallet. I følge John Whelpton var Japan og de nordiske land de viktigste enkeltland som «bidragsytere». Verdensbanken var den viktigste internasjonale «giveren». En tredjedel av regjeringens statsbudsjett i 2000 ble finansiert fra utlandet i form av lån og bistand. Og når vi vet om hvor utbredt korrupsjonen er og hvor høyt myndighetene prioriterer krigen mot maoistene, sier det seg sjøl at den utenlandske støttens viktigste funksjon er å opprettholde regimet. Regimet er så korrupt at flere av de viktigste bankene i Nepal ble satt under internasjonal administrasjon i 2002. Bakgrunnen var at de var i ferd med å kollapse blant annet fordi ministere og andre høytstående hadde fiksa seg rentefrielån.

SKEIV UTVIKLING
Byene vokser i Nepal, men ikke først og fremst på grunn av en positiv, balansert økonomisk vekst. To hovedfaktorer ligger bak byene: indisk innflytelse og den føydale strukturen. Byene vokser i sammenheng med den føydale administrasjonen, militæret og handelssentret som Kathmandudalen utgjør og mot grensa til India pga indisk innflytelse. Motsetningen mellom by og land er svært skarp i Nepal, der sentraliseringen til noen få byer står i sterk kontrast til tilbakegangen på landsbygda. Noen tall fra Bhattarai: 60% av bankinnskuddene og femti prosent av kommersiell kreditt er lokalisert til Kathmandu. 69% av investeringene i turisthoteller går til Kathmandu, 60% av motorkjøretøyene er registrert i Kathmandu, 60% av landets industri er i og rundt Kathmandu. Mens i store deler av landet mangler man fortsatt veiforbindelse, vann, strøm osv. I følge historikeren John Whelpton bor cirka 5 prosent av befolkningen i hovedstadsområdet. Der er fattigdomsraten under 4 prosent og andelen som ikke kan lese og skrive cirka 24%. I resten av landet er fattigdomsraten ti ganger høyere og andelen som ikke kan lese og skrive tre ganger så høy.

Heller ikke de ulike regjeringenes befolkningspolitikk har lykkes. Befolkningsveksten har i følge noen kilder sunket fra cirka 2,3 prosent (1951) til 2,27 prosent (2001) de siste fem tiårene, mens andre oppgir en høyere befolkningsvekst. Dette til tross for at det er brukt milliarder av nepalske rupier på ulike programmer. Befolkningen dobles altså på 25 år.

UTDANNING
Utvikling av den såkalte humankapitalen er avhengig av utdanning. Dessverre er utdanningssystemet i Nepal kontraproduktivt, og de som er utdanna har en negativ holdning til å arbeide produktivt og med fysisk arbeid. Det er veldig stor forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder lese- og skrivekyndighet: 66% for menn og 38% for kvinner.

Til tross for at skolevesenet har blitt bygd ut, har ikke dette minska klasse- og kasteforskjellene. Det koster penger å ha barna på skole for de fattige. Samtidig er de avhengige av at barna også arbeider. De offentlige skolene mangler også det meste, og kun halvparten av lærerne er utdanna. Disse har lav lønn, og fraværet er oppe i femti prosent. Derfor blir barn sendt på privatskoler så snart foreldrene har råd.

Fra Dagboka, med bilde: «Sandeep Polchrel og familie bor i Ghorahi og kommer fra et sted i nærheten av byen der Buddha ble født. Familien driver en liten kafé ved busstasjonen med tre bord. Han er 17 år og studerer. Han står opp i tre – firetida og hjelper til med å åpne kafeen før han går på skolen klokka seks. Skolen slutter tre på ettermiddagen. I klassen hans er det to hundre elever. Læreren skriver på tavla. De kan ikke stille spørsmål, så de må finne ut av alt sjøl.»

Nepal har et svulmende byråkrati, noe som var et svar på den økte mengden utdanna folk. Fordi landet har utvikla seg svært sakte økonomisk, er det en stor mengde mennesker som ikke finner arbeid i forhold til sin utdanning. Ettersom disse utgjør en revolusjonær kraft og er konsentrert i byområdene, har den herskende klassen blitt tvunget til å suge dem opp i et allerede oppsvulma byråkrati for å nøytralisere dem politisk. De høyt utdanna fant også en annen mulig sysselsetting utover i 1980-åra. Utviklingskonsulentfirmaer, byråer og tilhørende tjenester spratt opp i hele Kathmandudalen. Det ble også lagt press på utenlandske ”givere” om å ansette nepalske konsulenter. Disse firmaene kunne leve av u-hjelpsmidler og har skapt en mengde jobber.

SOM I NORGE FOR FLERE HUNDRE ÅR SIDEN
På mange måter er landsbygda i Nepal der de fleste bor, som i Norge for mange hundre år siden. Jeg bodde i et bondehus i Rolpa under mitt besøk i Nepal. Huset var lagd av stein, leire, tynne stokker og gress. Veggene var lagd av stein og leire. Gulvet var lagd av stokker med leire oppå. Det var vindusåpninger med primitive slåer av tre, men ikke vindusglass. Hemsen var av tynne runde stokker og taket var dekka med tørka gress. Huset besto av et kombinert soverom og stue. Men det var så å si ingen møbler på stua unntatt lave krakker, cirka 10 centimeter høye. Det andre rommet var kombinert kjøkken og entre. Inngangsdøra var av tre, men uten lås. Komfyren besto av at gulvet hadde en forhøyning på cirka 20 centimeter med en fordypning ut mot det laveste gulvnivået. I fordypningen la man vedpinner og over flammene på forhøyningen satte man gryta. Det var ikke skorstein, så røyken sivde utover rommene og opp gjennom hemsen og gjennom vindusåpningene under taket og gjennom selve gresstaket. Kjelleren var stall for dyra, og hemsen ble brukt til lagring av tørka mais og lignende. Det fantes ikke rennende vann eller bad og toalett. Man ordna sånt ute. En nyvinning som var kommet med frigjøringen var innføring av tynne plastrør som ble brukt til å føre vann fra høyereliggende kilder, slik fikk man rennende vann utafor huset. Morgentoalettet tror jeg består av at man vasker ansikt og hender etter at man har gjort fra seg et eller annet sted. Og så pusser man tennene med høyre pekefinger. Strøm, varmtvannsbeholder, vaskemaskiner, kjøkkenmaskiner, kjøleskap, fryser osv er framtidsdrømmer.

 forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements