Nepal og Norge

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Det nordmenn flest forbinder med Nepal er vel turisme og klatreekspedisjoner. Sekstiåttere husker vel også landet som mål for hippier som søkte hasjrus og østlig, åndelig kontemplasjon. Men dette skjedde først etter 1950. Fram til da var Nepal et lukka land, under Rana-dynastiet.

 

Misjonærer først.

Lukketheten gjaldt også misjonærer, som vanligvis pleier å være i fremste rekke når Vesten rykker fram sine posisjoner. Heller ikke i dag blir det sett på med blide øyne hvis nepalere konverterer fra hinduisme til andre religioner, men allikevel tillot kongen, som tok over som øverste statsoverhode etter Ranaene i 1951, at misjonærer fra 1954 av fikk komme inn i landet. Han krevde imidlertid at all misjonsvirksomhet skulle koordineres gjennom ett senter, United Mission to Nepal (UMN), og at virksomheten skulle dreie seg om utviklingsprosjekter innafor helse- eller undervisningssektoren, industri eller jordbruk. Direkte kirkelig aktivitet ble ikke tillatt før etter den nye konstitusjonen i 1990.

 

Det var, ikke uventa, amerikanerne som sto i spissen for UMN. Men den norske Tibetmisjonen fikk også innpass gjennom denne paraplyorganisasjonen allerede i 1955. Foregangsmannen her var elektroingeniøren Odd Hoftun, som sammen med kona Tullis Hoftun, var sentral i misjonsarbeidet fra 1957 av og helt til inn i dette hundreåret. Han reiste ut i rollen som ingeniør og arbeida i begynnelsen med bygginga av et sjukehus. Etter hvert deltok han også i utviklinga av næringsvirksomhet, særskilt prosjekter knytta til vannkraftressursene i landet. Det største privateide kraftselskapet i Nepal i dag, Butwal Power Company, sprang ut av virksomheten til Hoftun. På 1980-90-tallet bidro dette selskapet, gjennom samarbeid med Thribhuvan University og NTNU i Trondheim til å opprette vassdragslaboratoriet Hydrolab, som er medvirkende til at Nepal nærmest er sjølhjulpen ved planlegging av vannkraftutbygginger.

 

Den norske misjonsbevegelsen har også vært aktive i utdanningsprosjekter og vært delaktige i oppbygginga av Kathmandu University. Etter at den norske statlige virksomheten i Nepal tok til på 1970-tallet, er flere av prosjekta til misjonsbevegelsene også NORAD-støtta.

 

Norsk bistand.

Den norske offisielle bistanden til Nepal begynte først ut på 1970-tallet, og Norge oppretta ikke diplomatiske forbindelser med Nepal før 26.januar 1973. Bistanden har dreid seg både om stat til stat-bistand, støtte til frivillige organisasjoner sine prosjekt i Nepal og støtte via internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken. I tillegg har norske bedrifter etter hvert investert i prosjekter i Nepal.

I dag er det rundt 50 nordmenn som bor mer eller mindre fast i Nepal. En norsk skole ble starta i 1972, men den ble lagt ned i 2005.

 

Bistanden ble oppgradert i 1996, ved at Nepal ble et av Norges hovedsamarbeidsland. (5 land i Afrika pluss Nepal og Bangladesh i Asia har denne statusen i dag) og det ble oppretta en norsk ambassade i Kathmandu i januar 2000. I 2004 var den totale bistanden på rundt 150 millioner norske kroner. Ca 30 mill. av dette gikk gjennom norske frivillige organisasjoner, ifølge opplysninger gitt av den norske ambassaden i Kathmandu til forfatteren av denne boka. Rundt 15 norske frivillige organisasjoner har i flere år samarbeida med partnere i Nepal. Du finner oversikt på nettsiden til Utenriksdepartementet (UD).

 

Prioriterte områder for den norske bistanden er, ifølge UD:

 

* Grunnutdanning

* Vannforsyning

* Økonomisk utvikling, med fokus på energi

* Godt styresett og sivilt samfunn

* Grunnlag for fred, utvikling og menneskerettigheter

 

Vannforsyningsanlegget Melanchi har stor betydning for Kathmandu-dalen. Norge har her finansiert planlegging, inkludert infrastruktur- og miljøtiltak, for bygging av den 26 kilometer lange tunnelen som skal lede vann fra Melanchi-elva til dalen.

NORAD, sammen med SIDA, den svenske søsterorganisasjonen, lovte å bidra med 223 mill. kroner til sjølve bygginga av tunnelen. Dette er et svært prosjekt som også finansieres gjennom den asiatiske utviklingsbanken så vel som den japanske banken for internasjonalt samarbeid og den japanske regjeringen.

Som følge av kongekuppet i februar 2005, stilte Norge i bero sin støtte til dette prosjektet.

 

Vannkraftutbygging for energiformål har hatt en sentral plass i samarbeidet mellom Nepal og Norge. ”Målet for den norske støtten innen energisektoren er å bidra til kompetanseutvikling og bedrede rammebetingelser for utnyttelse av ressursene, fattigdomsrettet støtte til landsbygdelektrifisering, og økt rolle for privat sektor”, heter det i UD sin orientering. Miljøperspektivet framheves også, i samarbeid med nepalske myndigheter.

Etablering av konsulentselskaper, entreprenørselskaper og produksjonsbedrifter er også for å fremme kompetanseutvikling i Nepal, ifølge UD.

 

Norske investeringer.

Målsettingen om privatisering fremmer også etablering av norsk privatkapital i Nepal. Ett eksempel her er Butwal Power Company (BPC), kraftselskapet som misjonærpioneren Hoftun var med og starta opp i 1965. Det var fra starten av et samarbeidsprosjekt mellom private og den nepalske staten, med private som majoritetsaksjonærer. I 1993 tok staten over aksjemajoriteten. Men med norsk offentlig medvirkning ble BPC privatisert igjen i 2003.

Kapital fra tidligere Interkraft AS (sammenslutning av kraftselskaper på Sørlandet) dominerer nå dette selskapet gjennom Interkraft Nepal AS, i samarbeid med det nepalsk-registrerte Shangri-La Energy Ltd. Ulike nepalske statskontrollerte selskaper eier rundt 20 %, mens grunderen, misjonsalliansen UMN, fortsatt sitter med 3% av aksjene.

Shangri-La er et nepalsk investeringsselskap, som kontrolleres av viktige sentrale aktører i nepalsk næringsliv. De viktigste globale partnerne til Shangri-La er imidlertid norsk kraftverkindustri, med Statkraft, GE Energi (tidligere Kværner Energi) og Agder Energi i spissen, pluss NORAD, slik at vi fra alle innfallsvinkler kan si at det er sterke norske føringer på BPC i dag.

 

BPC har også forgreininger til flere andre sentrale hjørnesteiner i Nepals energiproduksjon. I 1993, rundt tiden BPC ble tatt over av den nepalske staten, oppretta BPC i samarbeid med Statkraft, Alstor Power (det tidligere norskregistrerte ABB Kraft), og GE Energi Himal Power Ltd.(HPL). Statkraft hadde her rundt 70% av aksjene.

Finansieringen av HPL ble også støtta av Verdensbankgruppen gjennom International Finance Cooperation, videre av den asiatiske utviklingsbanken, norske Eksportfinans, NORAD og det nordiske utviklingsfondet.

HPL står bak utbyggingen av det store Khmiti Khola vannkraftprosjektet, som øker landets elektrisitetsforsyning med rundt 25%. Statkraft har investert 140 millioner kroner i prosjektet som totalt har kostet rundt en milliard kroner. Mesteparten av finansieringen har skjedd gjennom lån fra Asian Development Bank til en rente på 17%. Dette gir svært dyr strøm for slunkne nepalske lommebøker.

 

Både BPC og HPL illustrerer den sterke norske satsingen i energisektoren i Nepal. De synliggjør også at den norske staten går i kompaniskap med norsk kraftverksindustri og fungerer som en døråpner for dem. Sommeren 2002 gikk Statkraft sammen med Norfund (Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utlandet) om å etablere selskapet Statkraft Norfund Power (SN Power). Det er denne operatøren som nå har tatt over Statkrafts interesser i HPL. I 2000 overlot Statkraft en betydelig aksjepost i HPL til det nest største kraftselskapet i Norge, Bergens kommunale kraftselskap (BKK). Det hører også med å nevne at Statkraft er medeier i BKK, sammen med flere lokale kraftselskaper på Vestlandet.

 

Uten tvil har de norske investeringene i energisektoren bidratt til å modernisere Nepals infrastruktur. De som har råd, kan nå kjøpe strøm. Hvor store inntekter disse investeringene har gitt er ikke kjent. Men utviklingen i retning av privatisering i Nepal og økt utenlandsk kontroll over energisektoren er negative trekk som vil føre til større konflikter og står i motsetning til en nasjonal sjølstendighetslinje for landet. Den norske politikken på dette området, som står sentralt i den totale norske virksomheten i Norge i dag, tar nå mer hensyn til norske kapitalinteresser enn til folket i Nepal. Maoistene hevder også at noe av utbyggingen som norske interesser står bak ikke tar hensyn til lokalbefolkningens behov. Sjøl om folk får strøm, så rammes lokalbefolkningen av bivirkninger som følge av endringer i landskapet og grunnvannstanden. Det var en av grunnene som ble gitt for at de angrep og ødela deler av Jimrouk Hydro Power -stasjonen for noen år siden. (Denne stasjonen eies også av BPC).

 

Presset for å drive gjennom liberalisering og privatisering i den nepalske økonomien kommer også fram i politikken overfor det viktige Melanchiprosjektet nevt ovenfor. Her har alle de store bidragsyterne, Norge også, stilt privatisering av Nepal Water Supply Corporation som et vilkår for støtten, i tråd med Verdensbankens anvisninger.

 

Ubetydelig handel.

Samhandelen mellom Norge og Nepal er ubetydelig. I 2003/2004 dreide den seg om en eksport til Norge på 1,5 millioner kr og import fra Norge på 2,5 mill. kr. Dvs bare noen få prosenter av verdien på bistanden.

 

Norge som aktør i dag.

På grunn av kongekuppet i februar 2005, ble det i juli samme år beslutta å redusere bistanden med 10 % i 2006 og at ingen nye avtaler stat – stat skulle inngås. Støtten til Melanchiprosjektet ble som nevnt også trukket, og spørsmålet om Nepal skulle fortsette som hovedsamarbeidsland vil bli tatt opp i 2006.

 

Det var bra at Norge trappa ned bistand og kontakt med Nepal i den situasjonen som oppsto etter kongekuppet, og var med i det internasjonale presset mot kongediktaturet. Men hvorfor så forsiktig?

 

For øvrig tror jeg det var feil av Norge å oppgradere Nepal til hovedsamarbeidsland i 1996. Den positive tendensen etter regimeskiftet i 1990 var allerede snudd da, og oppgraderinga styrka autoriteten til et styre hvor kongeveldet tok mer og mer tilbake styringa.

 

Hvis den indre nepalske fronten mot kongen skulle sprekke og kongen lykkes i å gjenopprette et slags skinndemokratisk parlamentarisk styre igjen, bør Norge stryke Nepal av listen som hovedsamarbeidsland og kanalisere bistandsmidler utelukkende til tiltak som befolkningen i områder som ligger utenfor kongeregimets kontroll vil tjene på. Norge må tone flagg i den konflikten som pågår og kanalisere kontakt og ressurser til den demokratiske fronten som vil avskaffe det anakronistiske gudekongedømet. Det innebærer også kontakt med CPN(m). Det vil være en forfeilet politikk å prøve å manøvrere seg inn i en eventuell fredsmeklerrolle gjennom å ta hensyn til gode forbindelser med kongeregimet. Norge må vurdere sin innsats i forhold til at det er etter at kong Gyanendra er borte at Norge kan gi positiv bistand til utviklinga av et nytt Nepal.

 

Som påpekt ovenfor, så har Norges politikk overfor Nepal det siste tiåret svekka den nasjonale økonomien i Nepal. Norske bistandsmidler brukes nå til å styrke norske kapitalinvesteringers interesser, enten dette skjer gjennom norske statlige eller reine private firmaer. Den framtidige norske bistanden må bryte med Verdensbank-malen som tvinger fram økonomisk liberalisering og økt utenlandsk innflytelse over utviklingen i Nepal.

 

 

Litteratur:

-nettsidene til Adressavisen, Trondheim (om norsk misjonsarbeid i Nepal); http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article589100.ece

-nettsidene til norsk UD; odin.dep.no/ud

-nettsiden til BPC; http://www.bpc.com.np/

-nettsiden til Shangri-La Energy; http://www.sel.com.np/about.htm

-nettsiden til Himal Power Ltd; http://www.hpl.com.np/home.htm

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel 

Advertisements