Introduksjon om Nepal

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

På min reise i Nepal var jeg i en by som heter Ghorahi (uttales ”goraj”). Den ligger rett nord for Dangdalen og har cirka 50 000 innbyggere. Noen av gatene er asfalterte, noen er bare jordveier. Byen domineres først og fremst av butikker og håndverkere. I de sentrale gatene er det salgsstender og tesjapper. Det er en støvete og fattig by. Jeg er den eneste synlige hvite mannen i byen. Det er ikke mange som henvender seg til meg uten at jeg tar initiativet. Men på vei ned hovedgata kom en gutt bort til meg. Slik skreiv jeg i dagboka:

«En tenåring kom opp til meg på gata og ba meg ta ham med hjem til turistlandet jeg kom fra. Han fortalte meg at legen hadde sagt at han hadde diabetes og at det var intet å gjøre for ham her i Ghorahi. Han ville få et kort liv. Jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe ham. Han sa at hvis jeg ville hjelpe ham så kunne jeg det. Jeg sa nei igjen. Han spurte så om jeg ville lytte til ham. Jeg sa ja. Han fortalte meg at han vil fred for alt folk og at alle skal ha det godt og at han ikke vil gjøre andre vondt. Han sa at også Buddha døde, så han har håp.»

Som turist i et fattig land er det lett å overse at folkene rundt deg har helt andre vilkår enn deg sjøl. I Nepal er det rundt 24 000 mennesker per lege. I Norge er det under 250 mennesker per lege. Medisin og medisinsk hjelp koster penger. Er du fattig, kan du ikke kjøpe medisin. Da dør du. Bak kalde fakta og statistikk om fattigdom og elendighet er det millioner av enkeltmennesker som lider under dagens politiske system.

GEOGRAFI
Kongedømmet Nepal har et areal på 147,181 kvadratkilometer. Fra Nord til sør varierer lengden fra 145 til 241 kilometer. Fra øst til vest er det 850 kilometer. Landet ligger inneklemt, uten tilgang til havet, mellom Kina (Tibet) i nord og India i sør.

Man pleier å dele Nepal inn i tre geografiske områder: Himalayafjellene i nord, fjellområdene der de fleste bor, og i sør ligger lavlandet, Tarai.

Himalayafjellene dekker 18% av det totale landarealet, men bare 11% av jordbruksarealet. Fjelltopper som Mt. Everest (8850 m), Kanchenjunga (8598 m), og Dhaulagiri (8137 m) ligger her. Og under 1% av befolkningen holder til her.

Fjellområdene dekker 65% av det totale landarealet og har 40% av jordbruksområdet. Hovedstaden Kathmandu og Kathmandudalen ligger her. Fjellområdene varierer fra 500 til 3000 meter over havet. Om sommeren ligger temperaturen i snitt på 32 grader. Om vinteren kan man oppleve temperaturer ned i minus 1 grad.
Flatlandet, Tarai dekker 17% av det totale landarealet og har 49% av jordbruksarealet. Flatlandet ligger på fra 100 til 300 m over havet. Subtropiske skoger, myrland og mange ville dyr holder til i området, blant annet den bengalske tigeren og gharialkrokodillen. Store områder i Tarai var ikke beboelig på grunn av malaria. Etter at denne ble utrydda på 1950-tallet har Tarai opplevd en stor tilflytting.
I juni, juli og august er det monsunregn. Det vil si at det regner mye hver dag til samme tid hvert år. I denne perioden planter bøndene ris som er avhengig av å plantes i vannfylte åkere.

BEFOLKNINGEN
Den nepalske befolkningen kan deles inn i tre grupper, indonepalere, tibetnepalere og opprinnelige nepalere. Den siste gruppen som blant annet omfatter Newarene i Kathmandudalen og Tharu i Tarai er den absolutt minste. Geografisk har tibetnepalerne bebodd fjellområdene og høyfjellsområdene. De utgjør mange ulike stammer og nasjonaliteter, hvorav sherpaene er de mest kjente i utlandet. Også magarene er tibetnepalere. Indonepalerne utgjør den største gruppen. Indonepalerne kom sist til Nepal, men er dominerende i antall, sosialt, politisk og økonomisk. Den indonepalske gruppa kan deles inn i to. Den første gruppa inkluderer de som flykta fra nord India i forbindelse med muslimske invasjoner for mange hundre år siden. Disse dro til fjellregionene og tilhørte høye kaster som Brahman og Chhetri. Etter hvert har denne gruppa spredd seg over det meste av landet, og utgjør en større andel av den lokale eliten og er ofte landeiere. Den kongelige familien er fra denne gruppa.

Den andre indonepalske gruppa omfatter de fleste som bebor Tarai. Mange av disse har kommet for ikke så lenge siden. Lokka av myndighetene i det nittende og tjuende århundret. Denne gruppa består hovedsakelig av landløse, leilendinger og småbønder (med unntak). En leilending er en som leier jord av en jordeier. Leilendingen eier huset, dyra, avlingen, redskapene og annet på gården. Vanlig leie i dag er halve avlingen. Den største innvandringen til Tarai er fra fjellområdene i Nepal. Befolkningsøkningen i Tarai er rundt 8,5%.

Til sammen utgjør den indonepalske gruppa rundt to tredjedeler av befolkningen.

Det finnes 60 ulike kaster og etniske grupper. Kastesystemet ble vedtatt avvikla i 1963. Men man blir ikke straffa hvis man diskriminerer på grunnlag av kaste. Først i 1990 ble kastelovene – Muluki Ain avvikla. Kastesystemet innebærer at du blir født inn i et yrke og klasse, og må tilhøre denne kasten hele livet. Kastesystemet levde i beste velgående fram til folkekrigen fikk kontroll over mye av landet for kort tid siden.

Mer enn en tredjedel av befolkningen er klassifisert som ”etniske” minoriteter. De fire største har litt over en million mennesker hver: Magar, Tharu, Newar og Tamang. (Det var Magarene og Gurung som var hovedkilde for de beryktede Gurkhasoldatene til de britiske styrkene. Gurkhasoldater var soldater som ble levert mot godtgjøring til britene av den nepalske staten som en del av Sugauli-avtalen fra 1816. Britene ønska å bruke disse nepalske soldatene da de var svært gode i nærkamp. Britene har fortsatt Gurkhasoldater i sine styrker, men ordningen er i ferd med å avvikles.)

De to øverste kastene, Brahmanene og Chhetriene, som opprinnelig var preste- og krigerkaster, utgjør 16% og 12% av befolkningen. I 2002 ble følgende tall lagt fram på et offisielt ”givermøte” i London: De øverste kastene utgjorde 35% av befolkningen, men 95% av tjenestemennene, 98% av offiserene i hæren og 78% av de politiske lederne. En annen kilde oppgir at 85% av dommerne er høykaste og rundt 85% av de innsatte i fengslene er lavkaste.

På bånn i kastesystemet finner vi Dalitene. Ordet Dalit betyr nedsunket i en sump. Dalitene utgjør rundt 20% av befolkningen, altså 4 millioner. Dalitkvinner har ikke lov til å gå inn i templene for å be og har ikke lov til å gå inn i husene til de øvre kastene. Rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, men over 90% av Dalitene lever under fattigdomsgrensa. Dagens lese- og skriveferdighet er rundt 65% for menn og 42% for kvinner. For Dalitene er tallet 16% og 7% for kvinnene. Av de to millioner Dalitkvinner finnes det fra ti til femten med høyskole-/universitetsutdanning. Kvinnene utgjør 52% av befolkningen, men er representert i offentlige organ med rundt 5%. Dalitene som utgjør 20% av befolkningen har ingen representanter i de nasjonale organene.

Totalt bor det sju millioner mennesker med nepalsk avstamning i India. I Vest Bengal er over 80% nepalere. I 2005 var det mer enn 1000 mennesker flere per dag som dro ut av Nepal til India enn andre veien ved grenseovergangen sør for byen Nepalgunj.

HISTORIE
Nepal ble ”samlet til et rike” etter en serie erobringskriger mellom ulike små kongedømmer i 1768. Deretter prøvde det nye Nepal på en ekspansjon nordover i Tibet i 1792 og sørover i India noen år seinere. Her støtte de på East India Company og den britiske imperialismen som hadde tatt kontroll over Bengal i 1757. Nepal kom til kort, noe som resulterte i tap av deler av lavlandet. En avtale ble inngått. Sugauli-avtalen i 1816. Storbritannia fikk en ”resident” i Kathmandu og Nepal kom under britisk innflytelse, om enn det beholdt sin formelle sjølstendighet. East India Company skulle etter Sugauliavtalen betale 200 000 Rupeer per år mot at Nepal blant annet leverte Gurkhasoldater. Den føydale overklassen prøvde å ekspandere nordover nok en gang ved å invadere Tibet i 1855. Men krigen ble ingen suksess og fredsbetingelsene med Kina ga lite til Nepal.

I 1846 leda en ung adelig kommandant, Jung Bahadur, som hadde gode forbindelser med den britiske residenten en massakre mot hoffet i forbindelse med en regjeringskrise. Over førti adelsmenn og -kvinner tilhørende hoffet ble drept. Familien til kommandanten, Ranafamilien tok makta og beholdt den i hundre år. Rana-autokratiet, varte altså fra 1846 til 1951. Formelt sett var det en maktdeling mellom en statsminister (som altså var en Rana), som var det reelle statsoverhodet (denne posisjonen var arvelig både nedadstigende og mellom brødre og fettere) og en konge, som ikke hadde reell makt. Ranaene holdt seg inne med Storbritannia, om enn på avstand. Storbritannia fortsatte med ”residenten” i Kathmandu og betalte penger til den nepalske staten mot blant annet at det fortsatt fikk en stadig ny forsyning av tømmer fra Nepals skoger til jernbanebygginga i Nord-India og av Gurkhaer, unge dyktige soldater, som ble brukt i de ulike krigene det britiske imperiet hadde gående.

Nepal var et transittland for varebytte mellom India, Tibet og Kina. En sentral inntektskilde var skatt på import og eksport gjennom Nepal. Det sier seg sjøl at det var overklassen som nøt godt av disse inntektene og brukte dem på å opprettholde sitt diktatur, bygge nye palasser til seg sjøl og leve i luksus. Økonomisk utvikling under Ranastyret var så å si lik null.

Et folkelig opprør begynte i 1940 og ble i første omgang slått ned. 100 menn ble fanga og henretta. Men inspirert først og fremst av Indias frigjøring fra Storbritannia og påfølgende demokratisering i 1947, og Kinas frigjøring i 1949 ble både Nepali Congress (NC) og Nepals kommunistparti (CPN) danna under militær kamp mot føydalstyret, streikekamper og folkelig opprør. I og med at Storbritannia ikke lenger kontrollerte India, hadde Ranaene mista en viktig alliert. Kongen Tribhuvan Shah samarbeidet i hemmelighet med Nepali Congress og indiske myndigheter, og flyktet til India i 1950. India anerkjente kongen som statsoverhode og tvang sammen med det folkelige opprøret Ranaherskerne til å gi etter. Kongen reiste tilbake til Nepal sammen med ledelsen av Nepali Congress, den 15. februar 1951. Da hadde India fått på plass en avtale med Nepal som ga India stor innflytelse over landet. Kongefamilien som hadde mista makten til Ranaherskerne 104 år tidligere hadde dermed kommet tilbake til makta. Og denne makta hvilte altså på en allianse med den indiske staten der Nepal var den tapende part.

Den 18. februar 1951 ble en regjering utpekt. Men noe parlamentarisk demokrati i norsk forstand ble det ikke. Kongen avsatte for eksempel regjeringa i 1955. I 1959 fikk man på plass de formelle strukturene for et parlamentarisk system og gjennomførte et valg, men uten at en ny klasse hadde tatt makta i landet. Kongen beholdt kontrollen over hæren – The Royal Nepalese Army (RNA). Det var fortsatt de føydale storfamiliene som kontrollerte økonomien. Det sosialdemokratiske Nepali Congress vedtok to jordbruksreformer. Men disse ble ikke realisert, blant annet fordi parlamentet ble oppløst av kongen og politiske ledere arrestert i 1960. I 1963 innførte kongen et partiløst representasjonssystem kalt «Panchayat». Dette gikk ut på at de enkelte distrikter pekte ut representanter til en forsamling. Det sier seg sjøl hvem som da fikk kontrollen over «parlamentet». I 1964 vedtok staten nok en landbruksreform. (Mange av de som ga u-hjelp til Nepal anbefalte jordreform, som ble ansett som et viktig middel for å begrense oppslutningen om kommunismen.) Heller ikke denne reformen ble realisert. Panchayatsystemet varte i tretti år, fram til 1990.

Den stadige forverringa av levevilkår for store deler av befolkningen, økte klasseskiller og voldsom korrupsjon kombinert med ny inspirasjon for demokrati fra demokratibevegelsen i nabolandet Kina og fra murens fall i Europa ga støtet til en ny stor folkelig oppstand. Nok en gang grep India inn og nok en gang ble det innført flerpartidemokrati. Men det nye demokratiet var ufullstendig. Kongen, og dermed de samme klassene som tidligere, hadde i realiteten fortsatt kontrollen over hæren. Det var fortsatt svakheter i forfatningen til slottets fordel.

Det ble holdt valg i 1991 og 1994. Etter valget i 1994 danna Communist Party of Nepal (united marxist leninist) en regjering. Denne ble avsatt i 1995 uten å ha fått til noen særlige endringer.

Folkekrigen ble starta av CPN(maoist) i 1996 og unntakstilstand erklært i 2001. Kongen styrka etter hvert sin posisjon i forhold til parlamentet. Nepal var i realiteten et militært diktatur fra 2002. Kongen tok direkte kontroll i februar 2005. Samtidig kontrollerer nå CPN(maoist) cirka åtti prosent av landet. I november 2005 inngikk de parlamentariske partiene og maoistene en allianse mot kongen.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements