Reform eller revolusjon – allmenne lærdommer

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> kapittelslutt

Den folkelige reisningen på 1950-tallet, sammen med indisk press åpna for et begrensa demokrati i Nepal. Men slottet, og dermed den gamle føydaladelen og deler av det nye borgerskapet som er knytta til statsapparatet og utenrikshandelen opprettholdt både en reell og formell kontroll. Flerpartisystemet ble avvikla av kongen og det partiløse panchayatsystemet fungerte i nesten tretti år fram til neste folkelige opprør rundt 1990 og nytt press fra India. Det nye demokratiet og den nye grunnloven ble heller ikke denne gangen kvitt åpninger for slottet til å gripe inn. Etter hvert som overklassen følte sine interesser trua, ble demokratiet undergravd. Allerede før 1996 ble demokratiet svekka. Med utviklinga av folkekrigen har myndighetene svekka demokratiet i den grad folkekrigen har styrka seg. Og siste skinn av demokrati ble totalt fjerna når kongen tok direkte makt i februar 2005.

Kunne de folkelige interessene ha vunnet fram uten væpna kamp? Det er naturligvis ikke mulig å svare på dette. Vi kan ikke vite hva som ville ha skjedd dersom maoistene hadde prioritert andre former for kamp i tida fra 1996 til i dag. Men det går an å påvise empirisk at folkekrigen har skapt vei i vellinga. Folkekrigen har skapt en folkehær, en ny gryende statsdannelse og tendenser til en ny økonomi basert på interessene til de arbeidende klassene og de undertrykte nasjonalitetene. Motsatt, kan det vises til mange undertrykte land der det ikke har blitt gjennomført jordreformer på tross av innføring av parlamentariske forhold. Så å si hele Sør-Amerika, store deler av Afrika og mye av Asia, for eksempel har opplevd innføring av parlamentarisk demokrati og såkalt demokratisk valgte regjeringer, til og med sosialdemokratiske regjeringer. Men grunnleggende endringer, som jordreform har uteblitt. Folkekrigen derimot gjorde slutt på føydalismen i Kina, Korea, Kuba, Vietnam, Kambodsja, Laos, Eritrea og Etiopia. En annen sak er at kapitalistiske produksjonsreformer og privilegier til nye makthavere etter hvert undergravde bøndenes rettigheter også i disse landa.

Jordreform er en avgjørende reform for å redde verden fra miljøødeleggelse. Fidel Castro billedliggjorde litt av problematikken i en tale til Verdens Helseorganisasjons 50 årsdag: «Været er i ferd med å endres, havene og atmosfæren blir varmere, lufta og vannet er forurensa, jorda forvitrer, ørkenområdene vokser, skog forsvinner, det er i ferd med å bli vannmangel. Hvem vil redde vår art? Markedets blinde og ukontrollerbare lover? Nyliberal globalisering?» (Idris, 1998:5).

En vellykka jordreform forutsetter en vellykka politisk reform der eiendommen og kontrollen over jorda blir kollektiv. For å endre eiendomsforholda, må flertallet ha makta. Hvordan kan de få makt? Som vi har sett av Nepals eksempel, har folkelige opprør og organisering tvunget fram konsesjoner og gitt litt demokrati. Men fram til folkekrigen hadde utvikla frigjorte baser opprettholdt i realiteten overklassen makta over produksjonsmidlene, og landet har blitt holdt tilbake i fattigdom.

Folkekrigens vei åpner nå opp muligheten for at Nepal endelig kan ta et stort sprang, da landet har det vesentlige som trengs for å bli et moderne industriland, unntatt direkte tilgang til havet. Men forhåpentlig vil ikke denne hindringen være avgjørende for etableringen av et nytt demokratisk og uavhengig Nepal.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> kapittelslutt