Kort oversikt over folkekrigens utvikling

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Fra 1996 til 2001 var folkekrigen en lavintensiv krig med relativt få drepte. Maoistene angrep ikke hæren, og regjeringa brukte bare politi mot maoistene. De gryende baseområdene var altså i områder langt utafor allfarvei i fjellområdene i vest uten veiforbindelser med omverdenen.

I 2000 trakk statsminister Bhattarai seg etter opprør i Nepali Congress Party. GP Koirala kom tilbake som statsminister. Det var den tiende regjeringa på 10 år. Stadig nye regjeringer og inngripen fra slottet var uttrykk for den tiltakende krisen i landet.

Et ledd i statens kamp mot maoistene var igangsettinga av Government Integrated Security and Development Programme (ISDP). Med maoistenes offensiv i november 2001 ble ISDP avslutta.

I april 2001 organiserte maoistene en generalstreik som førte til at mesteparten av landet stor stille. Politiet gjennomførte massearrestasjoner av demonstranter inklusive opposisjonsledere i Kathmandu.

I juni 2001 kom Nepal i verdens søkelys når følgende historie ble servert: Kronprins Dipendra avsluttet en slottsmiddag med å massakrere mesteparten av sin egen familie, inklusive kongen og dronningen for deretter å ta sitt eget liv. Ikke alle kjøper denne historien. Man mistenker at det var et planlagt mord der den nye kongen, indisk etterretning og CIA hadde en tykk finger med i spillet. «Tilfeldigvis» kom onkelen, Gyanendra til makta. Han var blant dem i overklassen som ville sette hardt mot hardt mot maoistene.

Gyanendra mobiliserte hæren til innsats. (Hæren som er direkte under kongens kontroll og dermed også den føydale overklassens kontroll, har hatt et anstrengt forhold til politiet som blir sett på som et redskap for det største partiet, Nepali Congress. Den historiske bakgrunnen for dette er at Nepali Congress hadde en del soldater i 1950. Disse ble en del av politiet når den første regjeringa kom på plass etter den demokratiske seieren i 1950. Hæren derimot har sine tradisjoner knytta tett opp til slottet og den føydale overklassen.) Hæren, som hadde 54 000 soldater i 2001, ble bygd opp til over 80 000 soldater og ble en helt annen motstander for maoistene enn politistyrken som var lite væpna og kun besto av 46 500 ansatte. Folkekrigen hadde likevel stor framgang utover i 2001. Sher Bahadur Deuba fra Nepali Congress ble statsminister. Han etterfulgte Girija Prasad Koirala som gikk av på grunn av uenighet om måten å forholde seg til folkekrigen på.

I juli 2001 erklærte regjeringa og maoistene en gjensidig våpenstillstand og innleda fredssamtaler. Etter tre runder med forhandlinger brøyt samtalene sammen i november 2001. Folkekrigen fortsatte. Den viktigste grunnen til at forhandlingene brøyt sammen lå i maoistenes hovedkrav om opprettelsen av en grunnlovgivende forsamling. Dette kravet ville ikke slottet akseptere.

Regjeringa innførte unntakstilstand i november 2001. Kong Gyanendra beordret hæren å knuse folkekrigen. I tida etter den nye offensiven fra november 2001 var regjeringa i en krisesituasjon. Nepali Congress ble splitta i to fraksjoner og CPN(uml) ville ikke ta regjeringsmakt.

CPN(m) leda en fem dager lang landsomfattende streik i april 2002. Harde kamper pågikk mellom kongens hær (RNA) og folkehæren (PLA). PLA vant terreng.

I mai 2002 erklærte CPN(m) en måneds våpenstillstand. Regjeringa avviste denne. Statsminister Deuba besøkte Storbritannia og andre land og ba om støtte til krigen mot maoistene. USAs president George W. Bush lovte $20 millioner dollar. Den britiske utenrikssekretæren, Mike O’Brien annonserte en hjelpepakke på nesten sju millioner britiske pund for å hjelpe til i kampen mot “de maoistiske terroristene”.

Parlamentet ble oppløst i mai 2002, og nyvalg ble forberedt. Det var uenighet om unntakstilstanden skullle forlenges. Deuba ble ekskludert fra Nepali Congress, men fortsatte å lede den midlertidige regjeringen og videreførte unntakstilstanden. Statsminister Deuba ba kongen utsette valget i et år i oktober 2002. Kong Gyanendra avsatte Deuba og utsatte valget på ubestemt tid. Lokendra Bahadur Chand, en gammal kjenning fra Panchayatsystemet, ble utnevnt til statsminister.

Regjeringen og CPN(m) erklærte våpenstillstand og innleda nye fredsforhandlinger i januar 2003. Rett etter at den første runden med fredssamtaler ble innleda i april 2003, erklærte USA at CPN(m) var terrorister. Umiddelbart etter dette undertegna USA og Nepals regjering en femårig avtale om “counter-insurgency”-tiltak (det vil si tiltak mot folkekrigen). Deretter begynte USA å sende inn sofistikerte våpen og kommunikasjonssystemer og hundrevis av sivilkledde «rådgivere».

Lokendra Bahadur Chand trakk seg som statsminister i mai. Kongen utnevnte Surya Bahadur Thapa som ny statsminister. I august brøyt fredsforhandlinger sammen etter sju måneder. CPN(m) leda en tre dagers generalstreik i september.

En kilde skrev: ”Vi registrerte våpenhvilen som trådte i kraft 29. januar 2003 med lettelse og glede. Den bar lovnad om en slutt på blodsutgytelser og brutalitet som har blitt påført et vakkert folk og et vakkert land. Kommentatorer i alle leire, med ett unntak, så på våpenhvilen i borgerkrigen som en grunn til optimisme. Den eneste som var misfornøyd med våpenhvilen var Christine Rocca, amerikansk Assistant Secretary of State for Sør-Asia – imperiets regionale leder. ”Kanskje er det grunn til håp, men faktum er at situasjonen forverres.” sa hun, ”Situasjonen i Nepal ser ikke bra ut.” (Reuters, 4. februar, 2003). Den tredje forhandlingsrunden skulle begynne 17. august. Samme dag avslutta den USA-råda RNA våpenhvilen ved kaldblodig å drepe nitten uvæpna aktivister som deltok på et møte. Likevel møtte de revolusjonære opp til fredsmøtet. Her ble de fortalt at makta til slottet og til hæren ikke var forhandlingstema. Den 27. august ble forhandlingene og våpenhvilen avslutta.”

Maoistene leda en ukelang blokade av Kathmandu i august 2004.

Kong Gyanendra tok makta direkte, avsatte regjeringa og erklærte unntakstilstand i februar 2005.

I hele perioden der hæren har blitt satt inn mot maoistene, har likevel maoistene styrka seg og vunnet mange store slag mot RNA. Maoistene kontrollerer etter hvert åtti prosent av landet og har bygd opp større baseområder og forbereder å danne en regjering i de frigjorte områdene.
CPN(m) erklærte en ensidig tre måneders våpenstillstand i september 2005. Da hadde man hatt hemmelige samtaler med de parlamentariske partiene som var satt ut av spill av slottet.

TOLVPUNKTSAVTALEN
22. november 2005 ble CPN(m) og de sju viktigste parlamentariske partiene enige om en tolvpunktsavtale. Denne avtalen er gjengitt som vedlegg 2. Hovedinnholdet i avtalen er at partiene og maoistene skal samarbeide om å innføre virkelig flerpartidemokrati og opprette en grunnlovgivende forsamling. Partiene har lovet å boikotte valgene som er tillyst av slottet i 2006 og 2007.

I det andre punktet i avtalen går det klart fram at maoistene og de sju partiene er uenige om hva som trengs for å få til et virkelig demokrati. De sju partiene mener at det er tilstrekkelig å gjenopprette parlamentet slik det var på begynnelsen av 90-tallet. Maoistene mener at det må etableres en ny grunnlovgivende forsamling som er basert på alle de radikale folkelige kreftene i landet og at det må lages en helt ny grunnlov på dette grunnlaget. Som det er pekt på tidligere, har dette spørsmålet vært en sentral uenighet i den politiske kampen de siste tiårene (se kapitlet om kommunistene).

India, EU og USA har hittil gitt offentlig støtte til avtalen. Det er verdt å merke seg at både Nepali Congress og CPN (uml) er blant de sju partiene. Partier som tidligere har sittet i regjering under borgerkrigen og blant annet vært med på å innføre eller støtte innføringen av unntakstilstand og som har vært med på å bekjempe maoistene militært, samarbeider nå med maoistene mot slottet og den føydale overklassen. Etter min mening sier dette mye om maoistenes styrke og suksess.

CPN(m) forlenga våpenhvilen med en måned til begynnelsen av januar 2006. I begynnelsen av januar erklærte CPN(m) at det ikke ville forlenge våpenhvilen ytterligere.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel