Kampen om sannheten

 forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Maoistene har blitt beskyldt for å lure og tvinge fattigbøndene til å bli med i krigen. Folkekrigen blir beskrevet som om det er en krig mellom to hærer der sivilbefolkningen er i midten. Man vet at maoistene var under 1000 våpenløse kadre uten utenlandsk støtte i 1996 og at de nå leder en hær, har store baseområder og kontrollerer åtti prosent av landet. Samtidig hadde de den nepalske staten, India, Kina, USA og EU som motstandere. Det er vanskelig å forene et slikt resultat med bildet av sleipe undertrykkere som tvinger folk til å ofre liv i en krig de ikke ønsker. Det sies at 12 000 mennesker har blitt drept som et resultat av kamphandlingene hittil. Fra maoistene hørte jeg at 2500 kvinnesoldater var blitt martyrer hittil.

Her er en «vitneskildring» fra en amerikansk ekspert på geriljakrigen i Nepal, Dr Thomas Marks:
”I en typisk aksjon i Muchook, en liten landsby, fire timers gange fra distriktshovedstaden Gorkha, i distriktet Gorkha ble en representant for Congresspartiet og maoistmotstander, en ”stor landeier” (eide to hektar), vekket klokka 2230 av at noen banket på døra. Han ble konfrontert av sju maoister som hovedsakelig var væpna med jordbruksredskaper. Han ble dratt ut av hjemmet sitt og ble fortalt at han nå skulle lide på samme måte som han hadde påført andre lidelse. Hans bein og føtter ble deretter knekt systematisk med hammere. Han ble båret til et sjukehus i Kathmandu og overlevde, men hans fravær innebar at landsbyen mangla et naturlig mobiliserende samlingspunkt. For det eksisterte ingen statlig tilstedeværelse i Muchook, eksempelvis ingen politistasjon. Politi som torde gå inn i området fant ingenting, men de kunne ikke bli, og da tok maoistene effektivt kontroll over landsbyen og dens omegn, en av Nepals 3 913 byggeklosser kjent som Village Development Committees. (Village Development Committee og Village Development Council er ulike deler av lokaladministrasjonen i landet bygd opp av regimet. Den dekker vanligvis ni landsbyer.)
Denne prosessen ble gjentatt om og om igjen. Også andre tiltak ble tatt for totalt å nøytralisere staten og dens forgreininger. Distrikts- og «Village Development Council»(VDC)-kontorer ble for eksempel systematisk satt i brann og deres arkiver og utstyr ødelagt. I Ghorka ble 34 av distriktets 66 VDC-er eliminert i en seksukers periode før mai 2002. De noen og seksti politistasjoner med omtrent 500 ansatte spredt utover et område på størrelse med et amerikansk fylke (3 610 kvadratkilometer), med mer enn 250 000 innbyggere å ta hånd om og uten annen framkomst-mulighet enn å gå til beins (den eneste asfalterte veien i distriktet gikk mellom byen Gorkha og Kathmandu), var hjelpeløse. For landet sett under ett hadde flere enn 1400 VDC-er forsvunnet, og så å si ingen VDC-er fungerte i begynnelsen av 2003. Deres personell, som var valgt lokalt, hadde så å si alle flyktet. Terrorens innflytelse ble illustrert med den realiteten at færre enn 30 VDC-ledere hadde blitt likvidert (ut av en teoretisk totalsum på 3 913).” (2 600 av VDC-lederne var medlemmer av CPN(uml).»
Mellom Marks og maoistene har vi skildringene fra slike organisasjoner som Amnesty International, som kritiserer begge parter. Jeg har ikke sett menneskerettighetsgrupper som likestiller volden fra myndighetene med volden fra folkehæren. Det jeg har kommet over beskriver myndighetenes framferd som i en klasse for seg.
Da jeg tok opp spørsmålet med maoistene, sa de at de følger Geneve-konvensjonen og at de tjener på å følge denne. De sa at de opplevde at fiendesoldatene hadde lettere for å overgi seg når de visste at de ikke ville bli utsatt for tortur eller banka opp. Maoistene sa at det var eksempler på at deres egne hadde drept feil folk eller at sivile hadde blitt drept som en ulykkeshendelse av maoistene osv.
Maoistene har hatt få venner internasjonalt, og bildet som har blitt lagd av dem er prega av dette. Deres motstanderes behov for å beskrive dem som blodtørstige krigere som et ledd i propagandakrigen har også slått inn i rekkene til de få progressive som kjenner til Nepal.
Mitt standpunkt er at det alltid vil bli begått grusomheter i en krig. Også i en rettferdig frigjøringskrig. Til tross for at det er feil å banke opp eller drepe en fange, kan jeg tenke meg situasjoner der fattigbønder har fått muligheten til å ta hevn over en person som har utført grusomheter mot lokalbefolkningen. På landsbygda er det ingen lang tradisjon med rettsstat, tvert i mot. Makt har gitt rett i århundrer. Men jeg er ganske sikker på at maoistene snakker sant når de sier at politikken deres er å følge Geneve-konvensjonen.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements