Kvinnene i folkekrigen

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

På et utvida landsmøte til CPN(m) i 1995 ble det vedtatt at det skulle være minst to kvinner i hvert forsvarslag. Høsten 2005 utgjør kvinnene rundt 40% av soldatene i Folkets Frigjøringshær (PLA). Høyeste ledelsesposisjon for en kvinne i hæren er for øyeblikket som nestkommanderende på bataljonsnivå.

Maoistene har en svært gjennomarbeida analyse og en klar linje for å styrke kvinnenes rolle på alle fronter. I både partiet og hæren finnes det egne kvinneutvalg på sentralt nivå.

Her er hva lederen for maoistene, Prachanda sa i et intervju i år 2000. Prachanda som ble født i 1954 har vært en ledende kommunist i mange tiår. Han har leda maoistene i lang tid og har en sterk stilling i partiet. Den strategien som maoistene følger for å utvikle kampen i Nepal har de døpt for Prachandaveien.:
Spørsmål fra Li Onesto som er forfatter og journalist for avisa Revolutionary Worker i USA:
«… det er en spesiell rolle for kvinnene i folkekrigen og så har vi spørsmålet om å bryte ned den føydale undertrykkinga av kvinner. En ting vi lærte fra klassekampen og den revolusjonære prosessen i Kina er at det er et dialektisk forhold mellom den ideologiske og den politiske kampen – å endre folkets tenkemåte – og å endre de virkelige sosiale, økonomiske og familiemessige forhold som holder kvinnen tilbake, som hindrer kvinner fra å spille en likeverdig rolle i samfunnet.

Så lenge kvinnene fortsatt har hovedansvaret for barnepass og husarbeid og slike ting vil de bli hindra i å spille en helhetlig rolle i samfunnet og i revolusjonen. Så man må finne nye former i samfunnet for å løse denne motsigelsen. Dette er en form for klassekamp i folket – for å endre tenkinga til folket slik at man kan endre institusjonene og utvikle nye revolusjonære institusjoner som endrer forholdet mellom folk og igjen endrer deres tenking videre. Kanskje kan du snakke om dette i forhold til folkekrigen i Nepal – og også om hva mer som må gjøres, inklusive hvordan å få kvinner opp i høyere ansvars- ledelsesposisjoner.

Prachanda: Før vi tok initiativet til folkekrigen hadde vi ikke hatt noen seriøs debatt i partiet om «kvinnespørsmålet». Dette var vår svakhet. I vårt samfunn har mannsdominans og føydale forhold eksistert veldig lenge. Generelt sett var vi enige. «Jo da, kvinnespørsmålet er viktig. Som kommunister forstår vi disse greiene.» Men vi hadde ingen konkret og seriøs forståelse før folkekrigen, må jeg si. Og fordi vi ikke var seriøse, var ikke våre kvinnekamerater i bevegelsens ledelse. Det fantes noen sympatisører som var kvinner og noen som drev med organisering, men det ble ikke tatt mange tiltak for å utvikle kamerater som var kvinner.

Men rett etter at vi hadde satt i gang folkekrigen kom spørsmålet opp. Jeg var spesielt opprømt når vi i løpet av det første året var vitne til kvinnenes offervilje på det viktigste området, i kampsonene. De var svært militante, heroiske og hengivne. Når kvinnene deltok på området begynte vi å debattere seriøst. Nå har situasjonen endra seg i partiet, mer eller mindre. Nå ser vi kvinnen fra et proletarisk ståsted. Vi prøver å forstå kvinnespørsmålet fra ulike vinkler. Hva er innholdet i kvinnespørsmålet? Hva er dets politiske og teoretiske betydning? Hva er de praktiske konsekvensene i klassekampen? Og hva vil det si i et breiere historisk perspektiv?

Og ut fra et praktisk synsvinkel vil jeg si at blant de undertrykte nasjonalitetene er det ikke så mye mannsdominans. Der er det en slags likhet. Blant noen nasjonaliteter blir kvinnene sett på som viktigere – konene blir sett på som viktigere enn mennene.

Li Onesto: Hvilke nasjonaliteter mener du?
Prachanda: Først og fremst blant de mongolske nasjonalitetene, som magarene, og spesielt i Rolpa og Rukum. Her er det ikke så sterk mannsdominans. Her kan kvinnene lett få en skilsmisse. Og hvis en kvinne gifter seg om igjen, blir ikke hun sett på som en ond kvinne av lokalsamfunnet. Tradisjonene er her svært forskjellige. Flere og flere militante revolusjonære kader kommer fra disse nasjonalitetene. Og vi prøver vårt beste å utvikle disse kameratenes lederevner.

Før vi starta folkekrigen hadde vi ingen kvinner som ledere i distriktskomiteene. Men nå har vi det. I Rolpa er det tre eller fire kvinner i distriktskomiteen, og det er også kvinner i sekretariatet. Det finnes kvinner som leder hele områdekomiteer av partiet og som leder militære enheter. Alt dette gjør de. Og så har vi utvikla noen sekretærer på distriktskomiténivå som gjør en god jobb. I distriktskomiteene finnes det mer enn 40-50 kvinner. Dette viser en stor endring i vår nasjonale struktur, og nå utvikler vi lederevnene til kvinnene. Vi prøver også å få kvinner inn i den regionale ledelsen, og vi prøver å utvikle dem inn i sentralkomitéledelsen. Det er et særlig stort potensiale for å utvikle proletær ledelse blant kvinnene til de undertrykte minoritetene. Og vi fokuserer, sentraliserer, vår innsats på spørsmålet om kvinneledere fra arbeiderne.

Li Onesto: Hva med de praktiske hindringene som kvinnene møter i hjemmet, når det gjelder dette med å spille en større rolle? For eksempel da jeg reiste rundt (i Nepal) så jeg mange kvinner med små barn, dette er jo et problem. Noen kvinner kan få slekt til å passe barna, men dette er jo ikke alltid mulig. Har dere noen visjon om å sosialisere mer av husarbeidet og barnepasset?

Prachanda: Akkurat nå, på denne tida er de praktiske problemene som kvinnene – vi kan si hele partiet – møter, knytta sammen med å ta vare på småbarn. Når ledere av militære enheter blir med barn, kommer spørsmålet om hvem som skal se etter barnet. Noen kvinnekamerater har en sterk vilje til å fortsette å jobbe, men de praktiske problemene med å passe et lite barn er en stor hindring. I hovedregionen prøver partiet for tida å sikre at når kvinnene får et barn, så får hun bo på et sikkert sted blant massene i seks måneder. Hun vil ikke dra hjem og vil fortsette å være blant massene og gjøre den innsatsen som er mulig i det lokale området ut fra sin situasjon. Etter seks måneder, når hun kan reise med barnet og andre kamerater også kan bære barnet, da kan hun dra rundt, holde taler og organisere. Akkurat dette gjør hundrevis av kvinner. Når barnet er et år kan de passes på av massene eller masseorganisasjoner og da kan kvinnene dra. Lokalt nå diskuterer partiet spørsmålet om å organisere kollektivt barnepass. Dette spørsmålet stilles rent praktisk akkurat nå. Noen steder er det planer om å sette opp et hus for barnepass der kamerater som har god erfaring og et godt lynne kan dra for å arbeide. Denne planen er ennå ikke gjennomført, men blir diskutert.

Dessuten presser ikke partiet direkte, men oppmuntrer kvinner og menn, par, til ikke å få barn akkurat nå. Til ikke å få barn i de neste 5-7 eller 10 åra, fordi de er et stort praktisk problem. Vi forklarer at på dette området er det også om å gjøre å være offervillig. Vi må være villige til å ofre det å ha barn. Og det er mange eksempler på folk som ikke får barn akkurat nå. Men det å ikke få barn lager andre problemer fordi Nepal er veldig tilbakeliggende, og det er ikke tilstrekkelige helsesentre og gode nok leger.

Li Onesto: Du mener manglende fødselskontroll?

Prachanda: Når kvinnen blir gravid, kommer spørsmålet om abort opp. De ønsker en abort. Men etter flere aborter svekkes kvinnens fysiske helse, og kvinnen kan skades.

Li Onesto: Så fødselskontroll er egentlig et presserende problem?

Prachanda: Jo det er et presserende problem. Vi forteller kamerater at det vil hjelpe om de ikke får barn nå for tida. Men hvis de får barn, vil vi organisere massene for å løse spørsmålet om barnepass. Det finnes mange tilfeller der en kvinne får et barn og etablerer barnepass utenfor partiets kontroll. Da kan politiet komme og fange henne. Det er mange kvinnekamerater som sitter i fengsel i vestre regionen på grunn av dette.

Li Onesto: Fordi de måtte forlate de sikre områdene?

Prachanda: Hvis de forlater de sikre områdene og kommer utafor organisasjonens kontroll, kan de fanges av fienden. Dette problemet er virkelig. Når det gjelder kvinner er et annet stort problem ledelse…

Li Onesto: Og manglende lese- og skrivekyndighet er også et stort problem for kvinner, ikke sant? Fordi lavt teoretisk nivå, utdanningsnivå er hindringer for at en kvinne kan komme opp i mer ledende stillinger.

Prachanda: Jo, dette er også et spørsmål. Nå på det lokale nivå prøver vi å utvikle et utdanningssystem for å lære kvinnekameratene å lese og skrive på aftenskole. Dette er i ferd med å gjennomføres. Men dette vil være en lang prosess, en langvarig prosess. Fem, ti eller til og med tjue år trengs for at alle skal bli lese- og skrivekyndige. Vi bør lære kvinnekameratene å lese og skrive. Det finnes allerede mange kvinnekamerater som kan lese og skrive, og vi prøver vårt beste for å utvikle dem når det gjelder ledelse. Men manglende lese- og skrivekyndighet er et stort problem. Og vi prøver generelt å høyne nivået blant massene.

MARTYRVEIEN
En del av oppholdet i det frigjorte området besto i å arbeide sammen med ulike grupper med å vedlikeholde Martyrveien. Martyrveien er en vei som ble vedtatt bygd etter etableringen av baseområdene. Veien skal bli over ni mil lang. Hittil har over 85 000 mennesker deltatt i byggingen av veien. Prinsippet for arbeidsdelingen er at hver familie i distriktet stiller med et medlem til arbeid i ti dager. Redskaper for å bygge veien i dette bakkete terrenget er hakke, spade, spett og sterk vilje. Her finnes ingen maskiner, ingen strøm eller diesel. Hittil er det bygd over tre mil, og man ligger langt foran planen for veien. Veien bygges slik at den kan tåle en buss. Da vi kjørte bussen fra Tila kjørte den rundt 10 – 20 kilometer i timen. Jeg fikk inntrykk av at lokalbefolkningen legger stor vekt på veien. Nå kan de ta buss til Nuwagaung, Ghorahi og dermed resten av Nepal. Tidligere var det mange dagsmarsjer langs stier på beina for å komme fram. Dette sa den 42-årige Ima Kumari, som har mann på 60 år, to døtre og en sønn: Hun synes veien er kjempebra. Tidligere var det store problemer med å komme fram når man skulle skaffe seg salt, klær og andre ting de ikke lager sjøl. Nå er det problemfritt. BILDE

Shiela
En av dagene arbeida vi med PLA, og en annen av dagene arbeida vi med rekrutter. Vi intervjua Shiela som er 18 år gammel og rekrutt. Følgende er en oppsummering av intervjuet.

Hun er ei Tharujente fra Tarai. Før hun slutta seg til PLA var hun nestleder i andre områdekomiteen for Dang distriktet. Hun ble med i PLA for en måned siden. Når hun var i Dang, var hun med i elevfronten. Her i PLA føler hun seg vel. Hennes familie bor i Tarai. Hun savner ikke familien men søsteren har blitt såra i kamper i midtre Nepal. Hun ble heltidsaktivist i elevfronten. Familien består av mor, far, tre døtre og to sønner. Familien har litt over en hektar land. Som elevaktivist dro hun rundt på landsbygda og fortalte om hvordan å lage revolusjon. Hun er vanlig menig i PLA og partimedlem. Revolusjonen innebærer en stor forskjell for jenter. Tidligere måtte jenter være underdanige og holde seg i bakgrunnen og innendørs. Nå kan de bære våpen og delta i krigen. PLA bygger opp en proletær identitet. Her presses ikke jentene – noen feil er det, men de korrigeres.

-Hvordan lærer folk politikk i PLA?

– Det er to metoder for å lære. Den første er ved oppstillingen om morgenen. Der driver vi med praktisk opplæring. Dessuten har kurs i marxismen leninismen maoismen om nylige politiske hendelser. Vi leser teori om staten, imperialismen osv.

– Hvis dere er uenige, hvordan løser dere motsetningene?

– Vi løser motsigelser på alle nivåer gjennom kollektive diskusjoner. Dette er det overordna.

– Mange kan ikke lese, hvordan studerer de?

– Vi lærer å lese, og så lærer vi de 3 bud og 8 regler.

(De 3 bud og de 8 reglene er retningslinjer for hvordan frigjøringssoldater skal oppføre seg. De er blitt kjent i Norge gjennom en sang som ble lagd under den kinesiske frigjøringskrigen. Teksten er som følger:
Hver soldat i folkets store hær
husk hvor viktig disiplinen er!
Vi har tre hovedbud, vi har åtte regler som er
loven for en revolusjonær!

Første, andre hovedbudet hør:
Adlyd ordre i hver ting du gjør!
Ta ikke noen ting, selv den minste nål og tråd fra
massene, vi må lette deres bør!

Tredje hovedbud i loven din:
Alt erobret skal leveres inn.
Husk de tre hovedbud, husk de åtte reglene for
Folkehærens faste disiplin!

De tre første reglene vi har:
Vi må alltid gi et høflig svar,
Alt som vi kjøper, det skal betales skikkelig og
lånte ting gis tilbake slik de var.

Fjerde, femte regel ta i akt:
Gi erstatning for alt ødelagt.
Skjelling og slag må vekk, massene skal vinnes gjennom overtalelse,
aldri vold og makt.

Siste reglene er disse tre:
Åkrene skal aldri trampes ned.
Krenk ikke kvinnene, slutt med slike pøbelvaner. Fangemishandling, det
må aldri skje!

Hver soldat, hver revolusjonær,
husk hvor viktig disiplinen er!
Massenes velferd og fedrelandets frihet skal
beskyttes av våre store folkehær!)

– Vi utvikler en proletær kultur. Vi eier kollektivt. Vi må overleve sammen, ikke hver for oss. Kvinner er halve himmelen. De er undertrykt, og vi prøver å få dem opp. Nå rekrutterer vi jenter slik at PLA er 40% – 60% mot tidligere 30% – 70%. Vi prøver å dele de ulike oppgavene likt mellom kjønna.

En annen dag intervjua vi Samona. Hun er 21 år. De er åtte stykker i familien som eier en halv hektar jord i Rukum-distriktet. Det er to slags Chhetri, de som er født inn i et yrke og de som er medlem av en stamme. Samona er stamme-Chhetri forteller hun oss.

Samona ble med i PLA for 4 år siden. Hun hadde hørt om de palestinske kvinnene som slåss mot Israel, så hun visste at kvinner slåss i andre deler av verden. Da folkekrigen starta, gikk mange under jorda, jeg ble også berørt. Jeg bestemte meg for å bli med ganske tidlig. De reaksjonære sier at kvinner ikke kan noe. Jeg vil ha kvinnefrigjøring, og det er nødvendig med klassekamp for kvinnefrigjøring, om enn kvinnefrigjøring og klassekamp ikke er det samme.
Til å begynne med var ikke familien glad for at jeg ble med i PLA, men nå er de positive. De ble positive når de så at det var flere kvinner som ble med, når frigjøringsradioen begynte å sende og etter seirene i 2000.

Var hun ikke redd?

– Da hun ble med i partikomiteen var hun redd. Men nå har hun opplevd mange døde, også mange kvinner har dødd. Nå tenker hun ikke på døden så mye.

Faren ble med i partikomiteen før hun blei med.

Tidligere trodde hun på Gud. Men det var overtro. Nå er hun ikke redd for mørket og spøkelser lengre. Hun var Hindu tidligere.

Hun har vært med på fem store kamper og utallige små. Hun arbeider nå i Vest-Nepal, men var tidligere i Øst-Nepal. Der var det store kamper. De stjal mange våpen og tok til fange 19 RNA soldater. Hun er menig.

Vil ikke hun bli en leder?
– Partidisiplinen og partiet bestemmer om dette. Det viktigste er ikke å bli en leder.

Hun kan lese og har lest talene til kamerat Parvati. (Parvati er en kjent kvinne og leder i CPN(m). Hun har skrevet flere artikler om kvinnefrigjøring og folkekrig)

De driver politiske studier og tar opp kritikk og sjølkritikk som en del av det som skjer på møtene. Møtene holdes ikke regelmessig, men etter behov og muligheter. Alt fra to ganger daglig til en gang i måneden.

Hun er partimedlem. Det er ikke stor forskjell mellom å være medlem eller ei. Partimedlemmene får greie på angrepsplanene tidligere enn de som ikke er det. Cirka 80% av soldatene i hennes kompani er partimedlemmer.

– Vi er ikke flinke frigjøringssoldater når vi begynner, men vi endrer oss når vi kommer hit og lærer proletær kultur. Evner man ikke å endre seg, må man ut og vekk. Når vi leser om hvordan det gikk med de røde i Kina er vi redde for hvordan det skal gå med oss.

– Hvordan skal vi hindre at det skal gå slik det gikk med PLA i Kina?

– PLA i Kina slutta å delta i vanlig arbeid og trakk seg tilbake til brakkene. De skilte seg fra massene. Vi har bestemt at maksimum 25% av partilederne skal være i regjerende organer. Man kan også lære av hverandre fra de ulike delene av landet.

– Det er nå 20% kvinneledere i PLA. 50% er en bra målsetting som vi sikter mot.

Blir ikke guttene sure når jentene blir forfremma?

– Noen gutter kan bli sure hvis jentene blir forfremma, men dem diskuteres det med.

Hva er hennes framtidsdrøm?

– Jeg har lyst til å bli en god leder i PLA. Holder helsa, vil jeg fortsette i PLA også etter at vi har vunnet.

PRACHANDA OM KVINNER OG FOLKEKRIG
Prachanda, lederen for CPN(m) blir spurt om kvinnefrigjøring i et intervju med Revolutionary Worker fra 2001 :

”Spørsmål: Mange observatører har lagt merke til den massive oppslutningen fra kvinner i den revolusjonære kampen i Nepal. Hvilken betydning har dette?

Prachanda: Den viktige nøkkelen til den sterke utviklinga og framgangen for folkekrigen i Nepal er definitivt den massive deltakelsen fra kvinnenes side. De reaksjonære og revisjonistene er i dag «overraska» over denne massive oppslutningen fra kvinnene og deres store offervilje og hengivenhet til folkekrigen (kommunistene bruker begrepet revisjonist om en som kaller seg kommunist, men som i realiteten endrer (reviderer) den kommunistiske politikken slik at den blir ufarlig og i realiteten kapitalistvennlig). Som den første heroiske hendelsen i sitt slag i nepalsk historie, som en stor inspirasjonskilde for kvinner i hele verden, har kvinnene brutt ut av den gamle statens fengsel. I de store jordbruksområdene har de arbeidende kvinnene stått opp mot usigelig grusomhet og overgrep som massevoldtekt fra fienden. Til og med mens øynene deres ble dratt ut og kroppene deres satt i brann av fienden på de mest bestialske måter, har kvinnene stått fast i sin overbevisning om frigjøringen. Objektivt sett har kvinnene gått foran mannen når det gjelder offervilje, hengivenhet og det å vie seg til folkekrigen. I dag har tusenvis av kvinner kommet ut fra kjøkkenets stengsler og utvikler seg til å bli folkets krigere. Tusenvis av kvinner har tålt usigelig ulykke for å støtte opp om folkekrigen. Partiet har nå gjennomført organiserte tiltak og lagt planer for å utvikle kvinner som kommunistiske ledere som en garanti for revolusjonens seier.

Vi føler at den viktigste grunnen til den massive deltakelsen fra kvinnene i bevegelsen er partiets riktige linje som gir muligheter til å utfolde opprørsånden som blir skapt på grunnlag av de materielle betingelsene som finnes i Nepals samfunn. På grunn av dets klassestandpunkt har aldri borgerskapet tillit til kvinnenes evner. På den andre sida, på grunn av dets klassestandpunkt erkjenner proletariatet det store potensialet som bor i kvinnene. Derfor er det kun arbeiderklassen som kan lede kvinnene til frigjøring. Partiet har helt fra starten holdt fram at «kvinnespørsmålet» er et av de avgjørende spørsmåla som kan avgjøre revolusjonens skjebne. Når kvinnene organiserer seg ved sida av mennene i geriljahæren føler de seg for første gang frigjort fra hundrer av år med føydalt patriarkat og har tatt skjebnen i sine egne hender. Partiet har nå utvikla en spesiell organisasjon og plan som skal fostre kvinnelederkvaliteter på grunnlag av de siste fem års erfaringer. Partiet er midt i en langsiktig plan som har som målsetting å utvikle kvinneledere på lik linje med menn i partikomiteene fra lokalt til sentralt nivå, i de ulike områdene av folkemakt og i folkets frigjøringshær. De skal utvikles fra kvinner som er dobbelt undertrykt og utbytta både klassemessig og kjønnsmessig. Det er vår faste overbevisning at det er et viktig spørsmål å utvikle kommunistiske etterkommere i et stort antall blant kvinnene, ikke bare for revolusjonens seier, men for å hindre farene knytta til en framtidig kontrarevolusjon.

Det nepalske samfunn består av en blanding av ariske (av indoeuropeisk avstamning) og ikke-ariske etniske samfunn. Kvinnene i de ariske samfunn blir utsatt for intense grusomheter på grunn av det hinduistiske føydale patriarkatet. Kvinner fra de undertrykte mongolske og andre minoriteter blir utsatt for relativt mindre patriarkat. Ettersom vår bevegelse var mer konsentrert i det ikke-ariske beltet i vestre Nepal, la den mer opp til deltakelse fra kvinnenes side. I det ariske samfunnet, ettersom det var mer utbytting og verre grusomhet mot kvinnene, ga folkekrigen en konkret metode for kvinnefrigjøring. Og det har blitt økende deltakelse fra kvinnene i dette samfunnet også. Dermed har deltakelse fra kvinnene fra begge samfunnstyper akselerert.”

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements