Jordbruksreform og annen økonomisk reform i de frigjorte områdene

 forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

En del av folkekrigsstrategien er at den er langvarig og forutsetter at man kombinerer det å nedkjempe den gamle staten og den gamle økonomien med at man bygger opp en ny. Destruksjon og konstruksjon samtidig.

En av lederne for maoistene, Bhattarai skriver slik:

”I et halvføydalt jordbruksbasert land som Nepal, betyr en nydemokratisk revolusjon i grunnen en jordbruksrevolusjon. Derfor er revolusjonær jordreform det største og viktigste økonomiske programmet til den nydemokratiske revolusjonen. Hovedmåla til en jordreform vil være:
1) Å utnytte maksimalt produksjonsevnen til flertallet av bøndene og å øke utviklingstempoet til de samfunnsmessige produktivkreftene gjennom å gjøre de eiendomsløse bøndene til eiere av jorda og gjennom å skaffe tilstrekkelige produksjonsmidler til fattigbøndene (jord, pengekapital osv).
2) Å øke den samfunnsmessige produksjonen ved å utnytte fullt ut ubrukte eller lite utnytta produksjonsmidler som tilhører føydalherrer (jord, pengekapital osv).
3) Å skaffe kapital og råvarer til landets industrialisering ved å øke jordbruksproduksjonen og ved å utvide spekteret av jordbruksprodukter.
4) Å sikre et tilstrekkelig internt marked til industrien ved å øke inntektene til bøndene som utgjør et flertall av landets befolkning osv.

Hovedstrategien til en jordreform vil være å støtte utviklinga av kapitalistiske forhold ved helt å ødelegge de føydale-, halvføydale- og byråkratkapitalistiske forholda som dominerer jordbruket. Reformen vil først og fremst baseres på ”jorda til den som bruker den”. Med andre ord vil jorda til de føydalherrene som ikke arbeider og bruker sin kapital på jorda, bli konfiskert uten kompensasjon og fordelt til de jordløse og fattigbøndene, og ”de som bruker jorda” vil bli eiere av den. Men jorda som tilhører mellombøndene eller rikbønder (som av ulike grunner kan ha leid ut jorda si til andre) vil ikke bli konfiskert. Men det vil bli innført et tak mht eiendom, utleierett og leierater. Samtidig vil all gjelda til de jordløse og fattigbøndene bli sletta, og arbeidstjenester og andre former for betaling som har vært påtvunget dem vil bli kansellert. For å fremme jordbrukets produktivitet og produksjon og for å beskytte den tilbakeliggende delen av jordbruket fra konkurransen fra industri-, handels- eller finanssektorene, vil det organiseres kreditt og et marked for å få til tilstrekkelige tiltak når det gjelder vanning, moderne innsatsvarer (f. eks. gjødsel, frø innsektdrepere, maskiner, redskaper osv). For å garantere en riktig pris på jordbruksprodukter vil man ha en statlig penge- og prispolitikk.

…mobilisere de 70% som utgjør de jordløse og fattigbøndene som er aktivt for revolusjonære jordbruksreformer, få de 25% som utgjør mellom- og rikbønder til å støtte reformene, eller i hvert fall å ikke gå imot dem og med fasthet gjennomføre reformen mot de 5% som utgjør føydalherrer og byråkratkapitalister. Dersom man bare skulle konfiskere de jordeiendommene som tilhører de 5% hvis jord utgjør 40% av 2,6 millioner hektar dyrkbar jord som er tilgjengelig, utgjør dette 1 million hektar. Dersom man fordeler dette mellom de 70% jordløse og fattigbønder, blir det mer enn 0,5 hektar per familie. Og om man fordeler det blant de 44% som er jordløse og halvproletarer (altså de som eier mindre enn 0,5 hektar), kan man gi nesten en hektar til hver familie…

Spesialister har beregna at cirka 1,4 millioner hektar kan ha faste vanningssystemer mot dagens 0,25 millioner hektar.…

Til syvende og sist vil jordbrukssektoren være den viktigste kilden til kapital for industrialisering.”

Dette er planen slik maoistene så den for over ti år siden og vil gjelde et frigjort Nepal. Men også under folkekrigen utvikler man nye forhold i de frigjorte baseområdene. Et viktig kjennetegn ved baseområdene er at de hadde veldig lite føydaladel og store godseiere. Derfor består produktivitetsutviklinga i denne regionen først og fremst i å innføre ny viten, nye vekstsorter og å bedre hygienen.

Her er et par intervjuer fra min tur i Nepal om tiltak som er tatt i baseområdene. Men før vi går videre må jeg understreke at engelsken ikke alltid var like lett å forstå. Derfor er det godt mulig at jeg har misforstått eller gått glipp av hva som egentlig var hovedpoenget. Med dette forbehold, føler jeg meg likevel ganske trygg på at hovedinntrykket jeg gir er riktig.

Jeg spør Nisanta som ikke bare er soldat, men også har utdanning når det gjelder jordbruk: Hva er forskjellen for bonden i Rolpa før 1996 og nå?

– Tidligere visste ikke bøndene i området om friske grønnsaker som blomkål, kål, tomater, storbladssennepsplanter, agurk og gulrot. De har også lært om å bedre husdyrholdet. De har lært om dyrefor, gress og liknende Dessuten kan de nå få tak i medisin til sjuke dyr. De har lært om å lage og bruke organiske innsektsdrepere.

Nisanta forteller om hvordan de nå bygger om en ny stat på dette området.

– Det nye jordbruksdepartmentet har utvikla et opplæringssenter (Central People’s Agricultural Training Centre) og et opplæringsprogram som utvalgte kan delta i:
15 dagers trening gir status som New Model Farmer
En måneds trening gir status som Model Farmer
Ytterligere to måneders trening gir rett til tittelen Agrovet (jordbruksveterinær) og da kan man åpne en Agro/Vet-butikk.
Ytterligere to måneders trening gir tittelen Ordinary Level Junior Technical Assistant.
Ytterligere to måneder gir Standard Level Junior Technical Assistant.

– I området rundt Tila har 10 bønder fått opplæring.

– Det finnes også fem helseassistenter (Assistant Health Workers) her i området. Dette er altså folk som har fått noe opplæring i hygiene, grunnleggende førstehjelp og diagnostisering av vanlige sjukdommer. De er utdanna gjennom helsedepatermentet.

– Flere kvinnebønder har fått opplæring. Kvinner driver egne jorder mens mannen deltar i krigen. Kvinnene får nå litt hjelp slik at barnedødeligheten har sunket litt. De har fått grunnleggende opplæring i hygiene, sterilisering av redskaper og renslighet. Nå får de hjelp av en helseassistent i forbindelse med fødseler.

Så forteller Nisanta en historie om kampen mot flerkoneri:

– Før 1996 eksisterte flerkoneri. I Korelli i nærheten av Tila var det en mann med sju koner. Han ble jaga. Nå er dette strengt forbudt.

– I 1956 krevde Sher Wahadur Gharta som var en liten føydalherre at bøndene på de omkringliggende bruka skulle få alle sine døtre til å bære gjødsel opp til hans bruk. Det ble 56 i tallet som bar en kurv hver til hans jorder. Deretter måtte de komme til hans hus. Han plukka ut fire stykker. Så kommanderte han de andre hjem. Dagen etter slakta han en bøffel og lagde bryllupsfest der han gifte seg med alle fire. Seinere gifta han seg med 3 til. Når de hadde jaga mannen, fortsatte konene og barna å samarbeide med myndighetene i hemmelighet. Derfor måtte de jage dem også. De tok over deres jorder og lagde kooperativ. Da deres jorder ligger i høyden, er det fint for dyrking av poteter og epler.

Den tredje dagen jeg var i Tila var en som het Jiban innom. Han er 42 år gammal og er bondelagslederen i Rolpa (District Chairman of Farmer’s Organisation for Rolpa). Han bor i Nowagaun, noen mil unna.

Da jeg spurte gjennom Nisanta som agerte som tolk hva som er hans hovedoppgaver, svarte han
– jeg er ansvarlig for å bedre produktiviteten og innflytelsen til bøndene.

-Hvordan har dere økt produktiviteten?

– Det avgjørende er å følge partilinja med å utvikle kooperativer og kommuner. De siste fem åra har vi endra veldig mye. Vi har utvikla veldig mange produksjonssystemer, vi har undervist bøndene i nye metoder. Vi forbedra også produktiviteten når vi omfordelte jordene. Det viktigste nå er å støtte opp om folkekrigen. Dette påvirker våre muligheter da mange av de unge er med i frigjøringshæren. Likevel har vi økt produktiviteten med rundt 10%.

Jeg spurte om hvordan bøndene ble utbytta tidligere. Jeg tror nok spørsmålet ble kun halvveis forstått. Svaret jeg fikk var omtrent:

– I 1998/99 falt regjeringsstyret og da slutta folk å betale til innkreverne. Skatten i 1995 var omtrent som følger: En familie betalte 1000 rupier per år dersom den var liten og meget fattig. En familie med en halv hektar land betalte 1500 rupier, og en familie med en hektar betalte 2000 rupier. Dersom avlinga slo feil eller annet skjedde og bonden måtte ta opp lån, ville en landeier betale skatten og samtidig overta deler av eller hele eiendommen.

Seinere under oppholdt får vi besøk fra lederne til to kommuner. Vi setter oss inne i huset til bonden der vi utenlandsbesøkende bor. Det finnes ikke andre møbler enn tre krakker som er under ti centimeter høye. Disse befinner seg på kjøkkenet. I stua er det kun lagt ut tepper som dekker jordgulvet. Nepalerne har ingen problemer med å sitte med beina i kors i lengre perioder. Vi vestlige blir fort stive og utilpass.

(HUSK BILDER)
Her er en kort oppsummering av de flere timelange samtalene vi hadde.

Det er to kommuner i Rolpaområdet. Den som er representert her heter Jaljala People’s Commune. (Oppnevnt etter fjellet i området). Kooperativet heter Ajambari (som betyr aldri død eller liknende).
Prataj er leder for Ajambari og Korhun for Jaljala. Ajambari ligger i Tawang og Jaljala ligger i Jailbang. Jaljala ble etablert i 2001 og Ajambari i 2003. Dessuten er Karma Bahadur Basnet, som er generalsekretær i All Teachers’ Union, og Amit, som er medlem av regionsbyrået til partiet i Rukum distrikt, med i samtalene.

Korhun forteller om Jaljala Kommune:
Vi er 26 familier i kommunen. Totalt 155 mennesker. Vi arbeider kollektivt og deler det meste oss i mellom. Vi produserer for egne behov. Vi følger prinsippet om å arbeide etter evne og motta etter behov.
Vi har lagd en generalplan og er i ferd med å bygge ulike hus. Vi har planer for strøm, skoler, gårder, jordbruksskole osv. Vårt utgangspunkt er tradisjonelt jordbruk. Nå bedrer vi systemet og utvikler dyreholdet. Vi moderniserer ved hjelp av spesialister som besøker oss og underviser oss. I produksjonen er vi delt opp i ulike lag. Disse laga er grunnlaget for arbeidsdelinga. Produksjonslaga er små. Vår sjølbergingsevne styrkes dag for dag, og dette øker vår sjøltillit. Men vi har problemer for vi savner teknikere, og dette hindrer oss i å bli sjølberga. Med mer teknisk kunnskap ville vi ta et sprang i utvikling. Hovedproblemet tidligere var det politiske systemet – føydalismen. Dette gjenspeiles fortsatt i vår kommune gjennom tilbakeliggenheten.

Kommunen har 25 hektar. Den har to representanter i den autonome magarregjernga (Magar Autonomous Government).

Her må det skytes inn at Rolpadistriktet ligger i et område der den største etniske gruppa er magarer. I Nepal utgjør de en etnisk minoritet. Et av kravene til maoistene er at de etniske minoritetene må ha anledning til å danne autonome regioner der de er i flertall. Derfor har maoistene tatt initiativ til å opprette en autonom regjering i distriktet der de har kontroll.

Det er mange lokale komiteer i kommunen: kvinne, elev, magar, eldre osv. Når en viktig avgjørelse skal tas blir saken drøfta i partikomiteen i kommunen, det såkalte General Branch. Dette er en bestemmende organisasjon, her er alle sakskomiteene representert. De blir ikke valgt, men utpekt. I framtida skal vi ha valg. Nå er det partiet som utpeker.

Vi dyrker: Mais, hvete, potet og grønnsaker. Vi trenger ikke å importere. Vi produserer lite ris. Ris spises kun ved spesielle anledninger, den hører ikke til den daglige kosten i disse områdene. Til vanlig spiser vi en graut lagd på hvete og mais som kalles Ato.

Vi lager noen produkter i landsbyen: tepper, vesker og klær. Dette er tradisjonelle ting. En sentralorganisasjon under regjeringa hjelper til med å undervise i nye teknikker.

Vi har mange former for organisering ellers i kommunen: helsedepartement, jordbruksdepartement, industridepartement osv. Disse organiserer undervisning og introduserer nye teknikker. Kommunen ligger på en høyde. Vi skal utvide kommunen for å få bedre vanntilførsel og dermed vann til vannkraft og vanningssystemer.

Både jorda og redskapene eies av kommunen. Vi har også et finansdepartement. Vi får ikke lønn. Kommunen distribuerer etter behov. Det gjelder alt. Det er ikke forskjeller mellom kvinner, menn, kaster og lignende, alle behandles likt.

I Nepal er det tradisjonelt at kvinnene jobber på kjøkkenet. Men magarene har en egen kultur der menna har vært vant til å hjelpe til. Gjennom deltakelse i folkekrigen lærte vi hvordan menn og kvinner kan dele alt likt og arbeide sammen på kjøkkenet. Det er obligatorisk skolegang for barna. For de minste tar familiene ansvaret, men vi har planer om en barnehage.

I kommunen er det 28 partimedlemmer. I det høyeste nivået i partiorganiseringa i kommunen – General branch – er det 10 medlemmer, hvorav tre kvinner. Kommunen har ni PLA medlemmer, fire kvinner og fem menn. Det er de enkelte komiteene som utpeker representanter til partikomiteen. Vi har ennå ikke etablert en administrasjonsavdeling.

Vi har ennå ikke vunnet krigen, men vi har begynt. Vår plan er at alle skal være med i kommuner. Vi har utvikla ulike former for kooperativer overalt. Partiet har lagd en veiledning på framgangsmåte. I framtida skal vi ha valg i kommunen.

Vi har ikke hatt særlig mange konflikter. Problemer som kan oppstå har gjerne med arbeidsstil og ledelse å gjøre. De ulike departementene er ansvarlige for å løse de ulike problemene gjennom diskusjon.

Landeiendom, å eie sitt eget hus og å kontrollere familien var basisen for egen rikdom tidligere. Felleseiendom er et stort sprang. Før folkekrigen var det store klassekamper i området. På den tida etablerte vi kooperativer (92-95). Med folkekrigen satte reaksjonen inn to eller tre politistasjoner i hvert distrikt. De unge ble forfulgt, og de gamle og barna måtte forbli i husene. Kampen på denne tida, tvang fram fellesarbeid og fellesskap. Nå er politistasjonene borte, og den gamle tradisjonelle tankegangen er feid bort av folkekrigen.

Jeg spør om produktivitetsøkningen.
-Før kommunen var det så mange problemer. De enkleste oppgavene kunne ikke løses. Men med kommunen arbeider vi sammen. Tidligere hadde vi ikke nok mat, nå har vi nok mat. Det er vanskelig for oss å si hvor mye produktiviteten har økt da vi ikke har utvikla noen måte å måle den på.

Jeg spør: På hvilken måte er kommunen uavhengig?

– For arbeidsdelinga, planen og den ideologiske ledelsen er kommunen avhengig av den autonome republikken. Den får også finansiell hjelp. Alle store planer bestemmes av den autonome regjeringa.

Før kommunen var ikke eiendommene likt fordelt mellom familiene. Alle som er med i kommunen er med frivillig. Dette er avgjørende. De forstår at kommunen er et høyere nivå. Vi driver også med alfabetisering av de eldre. Det undervises på lokalspråket Magarkan.

Så var turen kommet til representanten fra Ajambari til å fortelle:
Vi er tjue familier, hvorav sju martyrfamilier. En martyrfamilie er rett og slett en familie der et av medlemmene har vært med i de militære kampene og blitt drept. De andre er partikader- og PLA-familier. Vi er til sammen 93 medlemmer fra 3 måneder gammel til 72 år.

Vi har to bygninger med til sammen 16 rom. Vi har kjøkken og toalett. Dette er et modellbruk. Alt gjøres kollektivt. Vi har et langbord i et stort rom. Det er et kjøkken for alle. Vi har felles bad og noen rom for par. Det er ikke alltid at parene er sammen. Når de trenger et rom aleine, så får de det. Det er cirka 10 par. Intet eies personlig, ikke en gang en synål. Men det er parforhold.
Partiorganiseringa er på tre nivåer: General branch, branch og lavest er unit. Vi er også etablert som et kompani med tre tropper og tre lag i hver tropp. Vi har en spesialgruppe (special task force) for miner og lignende. Kommunen har et militært forsvarsverk. Vi arbeider etter prinsippet til enhver etter behov, fra enhver etter evne.

Vi har mange departementer: helse, finans, barnepass, kjøkken, undervisning, kulturell og sosial koordinering. Denne organiseringa er for å løse ulike type problemer. Det undervises i lesing. Dette gjelder også 72-åringen. Vi har en helsearbeider som har fått opplæring av helsedepartementet.

Vi dyrker ris, chili, mais og hvete. Vi har frukt og lager syltetøy. Og vi har epler. Vi holder griser, kuer, bøfler og tre Jersey-kuer. Vi har elleve hektar. Vi har tre trena jordbruksspesialister på ”model farmer”-nivå.

Vi har også laga nye høytidsdager: Folkekrigsdagen den 13.2, martyrdagene fra den 26.2 til 5.3. Vi feirer bursdagene til Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, og vi feirer 1. mai. På disse dagene kommer vi sammen og lager fest og synger og danser og sender hilsener til hverandre. Men vi har beholdt to tradisjonelle høytidsdager.

Vi har satt opp en tidstabell (turnus/rotasjonsplan) og roterer. Alt roterer. Vi eier en butikk i Tawang som ligger nær kommunen. Der selger vi klær, sko og andre nødvendigheter.

Opprinnelig hadde vi personlig eiendom. I Jaljala var dette et problem. Derfor gikk vi bort fra personlig eiendom. Med unntak av jorda var opprinnelig 25% av Jaljala privateid. Dette skapte store problemer. Derfor kjørte vi en rektifikasjonskampanje, og det ble bestemt at alt skulle eies kollektivt.

Ajambali utvikler seg raskere enn Jaljala. Finansielt vokser vi fortere gjennom butikken. Vi har sju esler. Vi har rent vann nær huset. Vi har vanndreven mølle og solpaneler. Vi skal fullføre et vanningsanlegg gjennom et lite vannkraftanlegg i år.

Politiske kampanjer gjennomføres over hele Nepal, også i kommunen. Hver siste dag i måneden har vi et politisk og ideologisk program. Vi har møter cirka to ganger i uka. Det er ni partimedlemmer i kommunen. Alle er kvinner. De er for det meste martyrkoner. I General Branch er det fem medlemmer, hvorav to kvinner. Denne er underlagt distriktsledelsen (District Command). I Branch er det fem stykker, hvorav tre kvinner. De ni partimedlemmene utgjør et lag (unit).

Alle ledere må delta i fysisk arbeid og alle må delta i intellektuelt arbeid. Den første dagen i hver måned må alle ledere arbeide. Fra topp til bunn.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements