Utviklinga av folkekrigen

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Som det vil gå fram andre steder har det vært ført folkelig væpna kamp i flere omganger i Nepal. Både Nepali Congress og kommunistene har utvikla og deltatt i væpna kamp.
HVA ER FOLKEKRIG?
Men langvarig folkekrig er altså ikke først og fremst væpna kamp. Langvarig folkekrig er en politisk strategi som forutsetter en bestemt politisk analyse av et land. Den som regnes som grunnleggeren av folkekrigsstrategien er Mao Tse Tung. Kort fortalt går denne ut på:
Folkekrigsstrategien kan føres i et land som er føydalt/halvføydalt og undertrykt av imperialistiske land. Altså kolonier, halvkolonier og land som formelt er sjølstendige, men som reelt er ufrie og underlagt imperialismen. I slike land er det store flertallet fattigbønder, landløse og arbeidsløse/undersysselsatte. Det er altså objektivt sett en revolusjonær situasjon i et slikt land. For kommunistene er det om å gjøre å analysere sitt eget land i dette lys og finne fram til hvordan man konkret kan utvikle en folkekrig der. Det overordna politiske målet er en nasjonal og demokratisk revolusjon der de arbeidende klassene i samarbeid med eventuelt nasjonalt borgerskap tar makta i samfunnet og løsriver det fra imperialistisk innflytelse.
Folkekrigen bygger på den såkalte masselinja. Det vil si at kommunistene, til tross for at de bare er noen få mennesker i utgangspunktet, kan beseire en fiende med hundretusener av soldater, en mektig økonomi og støtte fra utenlandske imperialister. Grunnen til dette er at det er massene som utgjør det store flertallet og, dersom de organiserer seg for å kjempe for sin egen frigjøring, kan de beseire en hvilken som helst overklasseminoritet.
Folkekrigen baserer seg altså på at kommunistene går sammen med de fattigste der statsmakta er svak og reiser interessekamp for disse samtidig som man organiserer massene til å angripe føydalherrer og det lokale statsapparatet i form av politistasjoner og militære forlegninger. I denne første fasen av krigen som kalles den strategiske defensiven, gjennomfører man aksjoner mot fienden for å få tak i våpen, utvikler egen organisasjon ved å bygge oppslutning blant fattigfolket og styrker den politiske kampen ved å reise både landsomfattende politiske krav og kortsiktige krav i tilknytning til jordfordeling og massenes velferd. Ved at man hele tida er ett med massene kan man unngå å bli nedkjempa av regjeringsmakta, og ved militær kløkt kan man vinne militære seire og erobre våpen, ammunisjon osv. Etter hvert som man utvikler egen militær og politisk styrke, kan man etablere områder der fienden ikke kan angripe – såkalte baseområder. I disse baseområdene kan man etablere en ny statsmakt og påbegynne en ny økonomi basert på interessene til vanlige folk. En sentral sak vil være omfordeling av jorda og å bedre jordbruksproduksjonen. Denne midtre fasen kalles den strategiske likevektsfasen. I denne fasen har man greid å bygge opp en sjølstendig militær organisasjon som er heltids, til forskjell fra en geriljahær som er fattige folk som kombinerer et vanlig arbeidende liv med militær kamp. Denne siste gruppen blir nå milits som er en avgjørende massestøtte for frigjøringshæren. I denne midtfasen har folkemakta fått innflytelse over store deler av landsbygda. I den siste fasen, den strategiske offensiven, står kampen om å nedkjempe overklassestaten totalt og å gripe den sentrale statsmakta. Kampen vil altså stå om å erobre kontrollen over byene og hovedstaden. Folkekrigen baserer seg ikke kun på at kommunistene skal arbeide på landsbygda. Til tross for at den absolutte hovedvekta blir lagt til landsbygda, må kommunistene også jobbe i byene med å utvikle den politiske og økonomiske kampen. I den siste fasen av folkekrigen må man intensivere klassekampen i byene slik at kampen om byene vil foregå både utenfra militært og innenfra som en folkelig reisning.
Folkekrigens umiddelbare politiske og økonomiske målsetting er altså ikke sosialismen, men demokrati og nasjonal sjølråderett. Nepal er halvføydalt og delvis underlagt India og utenlandske imperialistiske interesser. Første målsetting er å utvikle en nasjonalt uavhengig form for kapitalistisk økonomi, som et overgangssamfunn til sosialismen. De sentrale delene av økonomien som kredittinstitusjoner o.l. vil også i den første fasen være i samfunnseie, mens en jordbruksreform vil gjøre om jordbruket til individuelt eie eller felleseie (Jorda til den som bruker den). Kombinert med individuelt eie pleier man å utvikle samarbeid mellom bøndene, kooperasjon eller kooperativer slik at man kan høyne produktiviteten. Kooperativer kan da utvikle seg slik at man blir enige om å gå over til felleseide storbruk – kommuner.
Til tross for at alle militæreksperter kjenner til folkekrigsstrategien greier verken USA, EU, India eller andre å hindre at folkekrigen seirer. Dette skyldes nettopp at strategien er i samsvar med realitetene. Eller sagt på marxistisk vis: Folkekrigsstrategien er basert på en riktig analyse av de objektive vilkåra for klassekampen i halvkoloniale og halvføydale land.
FOLKEKRIGEN I NEPAL
Maoistene vedtok altså å sette i gang folkekrigen i 1996. Men forut for dette hadde det skjedd ting som styrka oppslutningen om en slik politikk. Myndighetene som da var leda av Nepali Congress gjennomførte hardhendte aksjoner mot fattigbøndene og radikale folk i distriktene Rolpa og Rukum. I disse distriktene ble det reist 500 rettssaker mot ulike aktivister som da måtte gå under jorda eller flykte. Det ble gjennomført et eget program med statsterror mot befolkningen i området som fikk navnet R for Romeo. Over 1500 politi- og spesialenheter ble brukt for å knuse maoistene og skremme de fattige til underdanighet gjennom ransakelser, fengsling og plyndring. I følge Bhattarai rømte mer enn 10 000 ungdommer av en befolkning på 200 000 fra sine hjem.
I Kathmandu gjorde høyesterett et vedtak som førte til at regjeringa leda av CPN(uml) ble avsatt i august 1995. Dette ga også næring til kritikken av det parlamentariske systemet og reformismen som politisk retning.
Den politiske opptakten til folkekrigen var at United People’s Front reiste førti krav overfor regjeringa som var leda av Nepali Congress. Blant krava var: Alle punkter i avtalen med India fra 1950 som er ulikeverdige måtte fjernes. En ny grunnlov måtte utformes av representanter valgt av folket. Alle spesielle rettigheter til kongen og hans familie måtte avsluttes. Alle språk måtte gis lik status. De som dyrker jorda måtte eie den. All gjeld til småbøndene måtte fjernes, helse og skole bli gratis. Disse krava ble ikke akseptert, og ingen hadde vel regna med det heller. Likevel peker de førti krava mot hva man konkret vil oppnå med folkekrigen. De er derfor gjengitt som vedlegg bakerst i boka.
DE FØRSTE KAMPHANDLINGER
Den 13. februar 1996, fire dager før fristen, delte CPN(m) ut en løpeseddel der de oppfordra folk til å delta i folkekrigen. Maoistene gikk til angrep flere steder i landet samtidig og sier sjøl at det ble gjennomført rundt 6000 folkeaksjoner som først og fremst hadde propagandaeffekt bare i den første måneden. Jeg traff Nisanta på mitt besøk i de frigjorte områdene i Nepal, og skrev dette i dagboka:
”Jeg ber Nisanta om å fortelle meg litt historie fra kampen. Nisanta er 38 år, har kone og to barn i Ghorkha. Han kommer opprinnelig fra en landsby nær Kathmandu. Han har vært med i 8 år og har kjempa i Rolpadistriktet siden 1996. Følgende er hva jeg forsto av hans engelsk:

I 1996 begynte den langvarige folkekrigen. Vi hadde under 500 kader. I Rolpadistriktet hadde vi rundt 50 kader i 1996. Vi lagde små geriljagrupper med 10 til 15 medlemmer.

Jeg spør: Hvorfor fikk dere støtte fra bøndene?

-Politiet undertrykte bøndene og tok penger fra dem og fengsla dem. Det var bunnløs fattigdom, ingen skolegang og stor arbeidsløshet. Vi begynte med å angripe noen føydalherrer. Politiet prøvde å slå tilbake. Da fikk vi flere medlemmer. Vi fikk hjelp fra lokalbefolkningen når politiet kom. Vi gjemte oss på loftet i husene til bøndene og andre steder. En gang lå jeg og tre kamerater i skjul ute i fire dager uten mat. En tilfeldig forbipasserende slengte fra seg et bananskall. Det delte vi oss i mellom.

Jeg spør: Hvodan turde dere å sette i gang en militær kamp mot en så overlegen fiende?

– Vi har moralen. Moralen vår kommer fra forståelsen av marxismen-leninismen-maoismen. Vi begynte med ingenting, men moralen avgjorde til vår fordel.

Jeg ber Nisanta fortelle konkret om historia.

-Det første angrepet vi gjennomførte var mot Holeri politistasjon. Dette var koordinert med resten av bevegelsen, slik at det skjedde på samme dag i februar i 1996 på fire ulike steder i Nepal. Vi bandt sammen politifolka og tok deres uniformer og batonger, og de flykta til distriktshovedkvarteret i Rolpa.

– I mars 1996 utplasserte myndighetene 72 politifolk med geværer. Politiet arresterte og drepte folk. Drepte kanskje så mange som 200 mennesker. Når politiet kom måtte alle flykte. Vi gjennomførte geriljaangrep mot politiet om natta med steiner og kruttgeværer (gunpowder bombs).

– I 1998 angrep vi politistasjonen og tok alle til fange. Før angrepet hadde vi fått tak i et 303-kaliber gevær som var en del av fangsten fra kampene i øst Nepal. I Rameschhapa hadde de greid å få tak i fire geværer og ammunisjon. Vi tok alle geværene, ammunisjonen og annet utstyr fra politifolka. Vi slapp etter hvert politifolka fri, og de dro også tilbake til myndighetenes hovedkvarter.

– Et annet vellykka angrep var på politistasjonen i Ghartigaun. Vi drepte 16 politifolk med et gevær. Vi fikk tak i 22 geværer og massevis av ammunisjon. I løpet av disse åra hadde vi sjøl mange hundre drepte.

– Vi gjennomførte cirka 10 angrep her i distriktet i 1998.

– Så angrep vi hovedfengslet i Dolpa som også var distriktskommandoen i november eller desember 1999. Vi frigjorde våre egne fengsla kamerater og fikk tak i mye våpen og ammunisjon og annet utstyr. Men vi lot være å angripe hæren.

– I februar 2000 fanga vi 71 politifolk og drepte en.
– Så var det fredsforhandlinger i 2001 i fire måneder, men disse førte ikke fram.

– Deretter angrep vi hærens brakker i Ghorahi. Vi tok over 18 lastebiler med våpen som vi transporterte til Holeri. Massene hjalp oss med å få alt av gårde. Det var veldig mye å frakte!

– I 1999 etablerte vi våre første baseområder i Rolpa og Rukum. Dette fortsatte vi med fram til 2003.

– Etter 2003 har ikke regjeringshæren våga seg hit. For en måned siden landa de med helikopter i Nowagaun som ligger noen mil herfra i noen timer, ellers tør de ikke komme.

Nisanta fortalte også at de hadde veldig god bruk for BBC sine daglige sendinger. De var meget presise, også om hvilke veier som var stengt. Denne kunnskapen var viktig slik at man slapp unødige trefninger med fienden. Jeg la merke til at mange jeg traff hadde lommeradio.”

Kort fortalt har altså folkekrigen gått fra null i 1996 til at man nå har en frigjøringshær med mellom 25 000 og 40 000 soldater pluss en milits som kan telle 100 000 medlemmer. Disse tall er «kvalifiserte» gjetninger fra min side. Maoistene kontrollerer 80% av landet og har altså større baseområder, særlig i Rolpa og Rukum.

Folkekrigen utvikles også i byene. Her er det svært lite militær kamp. Maoistene har gått i spissen for å bygge ulike organisasjoner. Totalt er det over tjue ulike organisasjoner. Viktige er for eksempel All-Nepal National Free Students Union (Revolutionary), All-Nepal Women’s Association (Revolutionary) og Nepal Trade Union Federation (Revolutionary). Den siste organiserte blant annet en omfattende streik i 2004 der den stengte ned tolv store bedrifter i en kamp om arbeidsforhold og med anklager retta mot utenlandsk kapital. Streiken ble også fulgt opp med et mindre bombeangrep mot et femstjerners hotell kontrollert av kongefamilien. All-Nepal National Free Students Union (Revolutionary) har også vist muskler. I november 2000 leda den en skolestreik som stengte 30 000 skoler over hele landet. (International Crisis Group, Asia Report Nr. 104)

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements