Kommunistene

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Kommunistenes utvikling fram til i dag har gått gjennom store turbulente indre splittelser. Kort fortalt: Nepals Kommunistparti (CPN) ble stifta i 1947. CPN forlot fort en revolusjonær linje til tross for at det i 1952 ble forbudt for noen år. Det anerkjente kongedømmet som ble etablert på 50-tallet og ble et legalt parti, stilte til valg i 1959 og fikk fire representanter i parlamentet. Da parlamentet ble oppløst av kongen, flerpartisystemet nedlagt og samtlige politiske partier ble forbudt i 1962, var det en del av lederne i CPN som ville delta i det nye Panchayatsystemet som var kontrollert av slottet. Dette førte til en splittelse i CPN og generalsekretæren med støttespillere ble ekskludert. Flertallet vedtok å reise kampen for et parlamentarisk demokrati. Fra dette tidspunktet og videre opplevde CPN mange splittelser som både skyldtes uenighet om politikken internt i Nepal, men også splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, der det kinesiske partiet reiste kampen mot revisjonismen i det sovjetiske kommunistpartiet.

Kulturrevolusjonen i Kina førte til fornyet debatt internt i CPN om det gikk an å vinne fram uten å gå veien om en langvarig folkekrig. I følge den nåværende lederen for CPN(maoist), Prachanda, førte kulturrevolusjonen i Kina til vedvarende debatt i bevegelsen som strakte seg over ti år, og store deler av den nåværende ledelsen til CPN(m) ble påvirka av den debatten.

Inspirert av folkekrigen som ble igangsatt i deler av nord-India i 1971, naxalitt-opprøret, begynte noen grupper med væpna kamp også i Nepal. Unge partimedlemmer danna Koshi Regional Committee som seinere ble omdanna til All Nepal Revolutionarty Coordination Committee (ml). CPN- ledelsen tok avstand fra dette. Opprøret som led av mye amatørisme, voldsromantikk og lite gjennomtenkte strategier, ble knust av regjeringa, og hele ledelsen ble fengsla.

Det var også uenighet om det umiddelbare målet: Var hovedkravet danninga av en grunnlovgivende forsamling eller gjenoppretting av et flerpartisystem uten å kreve en ny grunnlov bygd på en brei representasjon av alle deler av folket? Som det går fram i kapitlet om den aktuelle situasjonen i Nepal står denne motsetningen i dag mellom maoistene og de parlamentariske partiene i den nye avtalen som ble oppnådd i november 2005. Denne uenigheten om politisk strategi er altså en langvarig og avgjørende uenighet som har vært bestemmende også i forhold til hvilke kampformer man mener må benyttes. Det flerpartisystemet som eksisterte i en kort periode, ble jo oppnådd i hovedsak uten væpna kamp og med indisk innblanding, så historisk sett må dette igjen kunne oppnås uten folkekrig og med internasjonal innblanding. Etableringa av en grunnlovgivende forsamling som representerer hele det arbeidende folket, alle minoriteter, alle kaster og begge kjønn er derimot et krav som kun kan oppnås gjennom folkekrig, da det retter seg mot den halvføydale overklassens herskeapparat og eneherskerkongedømmet som hele tida har ligget gjemt i de ulike grunnlovene etter 1950 som en del av flerpartisystemet.

I forbindelse med den fjerde kongressen til CPN i 1974 ble en kommunistfraksjon danna som kalte seg CPN (Fourth Congress eller Fourth Convention). Disse var for å utvikle et masseopprør som ved et gitt øyeblikk kunne gjøres om til et væpna opprør, og de gikk inn for at marxismen-leninismen mao tsetungs tenking skulle være partiets ideologi. I 1979 ble Fourth Convention splitta i synet på om man skulle bryte med Kinas kommunistiske parti eller ikke. Var Kinas kommunistiske parti blitt revisjonistisk under Deng Tsiao Pings ledelse?

Den delen av bevegelsen som senere skulle bli sentral i dannelsen av nåværende CPN(uml) tok avstand fra maoismen og valgte å gå inn for et samarbeid med Nepali Congress i 1989. En ny uenighet om forholdet mellom væpna kamp og parlamentarisk arbeid førte til nye splittelser i de ulike kommunistfraksjonene i grupperingene som var tilknytta CPN(Fourth Convention). En fløy som skulle bli til dagens CPN(m)aoist danna CPN(Mashal). CPN(Mashal) ble med i en kommunistisk internasjonale som heter Revolutionary Internationalist Movement (RIM) som ble danna i 1984. I 1986 vedtok maoistene å gå over fra ideologien: marxismen-leninismen mao tsetungs tenking til marxismen-leninismen maoismen. Dette virker søkt på oss. Men konkret betydde dette at man gikk over til en folkekrigsstrategi.

Nye splittelser førte til at Central Organising Committee CPN(Mashal), kalt COC, oppsto. I forbindelse med nye demokratireformer på begynnelsen av 1990-tallet gikk flere kommunistpartier sammen. COC ble da med på å danne CPN(Unity Centre), andre organisasjoner som kalte seg kommunistiske dannet CPN(uml). Samtidig ble det igjen en gruppering for seg i CPN(Mashal).

Ved valget den 12. mai 1991 stilte CPN(UC) i en front kalt United Peoples’ Front of Nepal (UPFN) og fikk 9 ut av 205 plasser. Nepali Congress fikk 113 plasser og CPN(uml) fikk 69 plasser.

For å komplisere bildet ytterligere førte en splittelse i 1983 til danningen av CPN(Masal) som ikke må forveksles med CPN(Mashal). Denne grupperingen gikk sammen med restene av CPN (Unity Centre) i 2002 og danna Unity Centre(Masal). Denne grupperingen stiller til valg gjennom fronten United Front(Nepal) og har en representant i parlamentet. Både CPN(uml) og Masal er harde kritikere av maoistenes folkekrigsstrategi.

I 1994 gikk CPN(UC) inn for valgboikott. Deretter skifta partiet navn til CPN(maoist). I 1995 bestemte partiet seg for å sette i gang en langvarig folkekrig etter omfattende diskusjoner, eksklusjoner, utmeldinger og studier av andre væpna frigjøringskamper i de undertrykte landa.

Flere av maoistpartiene i Sør-Asia har gått sammen i en lokal internasjonale som heter Coordination Committee of Maoist Parties and Organisations of South Asia (CCOMPOSA) som ble danna i juli 2001.

Den store alternative organisasjonen som kaller seg kommunistisk er CPN(uml) som har satsa på den parlamentariske veien siden den ble danna på begynnelsen av 1990-tallet. Det har sågar vært i regjeringa i Nepal og er nå det største parlamentariske partiet i Nepal etter at det gikk sammen med CPN(ml) og etter at Nepali Congress ble splitta i to partier i 2004. I perioden med folkekrig har det vært alliert med det største partiet i Nepal, det sosialdemokratiske Nepali Congress mot maoistene.

En viktig konsekvens av folkekrigen er at den endra klassesammensetningen til partiorganisasjonen til CPN(m). Et sitat fra boka til Li Onesto som intervjuer en distriktsleder i partiet: «Han går da over til å beskrive hvilken effekt den væpna kampen har hatt på hva slags folk som ønska å bli med i partiet. ‘I løpet av folkekrigens første tre år har sammensetningen til partiet endra seg her. I løpet av den andre planperioden var flesteparten av kadrene og ledelsen i partiet menn og kvinner fra fattigbøndenes rekker. Det var færre intellektuelle og studenter. Nå er de fleste i partiet unge, mellom femten og trettifem år gamle, de fleste er fra atten til tretti år gamle.’» Hun skriver også at oppslutningen om partiet økte voldsomt til tross for at kriteriene for medlemskap ble innskjerpa.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

Advertisements