Om jordbruksreformene

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel

En kommisjon, ”Land Reform Commission”, ble nedsattt i 1953. Det første forsøk på landreform kom med «Land and Cultivation Record Compilation Act» i 1954 som ble fulgt opp med ”Lands Act” i 1955. Men lite skjedde. En ny lov ”The Agricultural Reorganization Act” ble vedtatt i 1960, og ”Land Reform Act” i 1962. I 1964 ble nok en ”Lands Act” vedtatt.

Lesing med Chapagain, Upreti og Devkota som hovedkilder gir følgende inntrykk av utviklinga: Landreformen i 1962 var et resultat av demokratiseringen som skjedde i forbindelse med opprørene på 50-tallet. Landreformen gikk ut på å sette et tak på hvor stort det enkelte bruk fikk være og hvor mye leie en leilending måtte betale som andel av avlingen. Leien skulle være fast og utgjøre 50% av den årlige avlingen av den viktigste kornsorten. Visse føydale eiendomstyper ble avskaffa. (For eksempel Birta, En type føydaleiendom som en føydalherre hadde fått som belønning for en tjeneste utført for staten. Denne ble ikke beskatta og var arvelig).

Videre ble det innført et obligatorisk sparingssystem. Man innførte også retten for en leilending til å eie en viss andel av et bruk han leide. Etter loven, kunne en registrert leilending kreve en fjerdedel av jorda han dyrka eller tilsvarende i verdi fra eieren. Andelen registrerte leilendinger er offisielt 17% av antallet bruk og utgjør 10% av jordbruksarealet. Men den reelle andelen leilendinger ansees for å være mye høyere. Men alle disse tiltakene ble sabotert slik at kun 1,5 prosent av jorda ble omfordelt.

Samtidig har reformene hindret en utvikling av produktiviteten av flere grunner: for det første er mindre bruk mer produktive enn store bruk. For det andre har usikkerheten om eiendomsretten over de stykkene der både jordeieren og leilendingene gjør krav på samme jordlapp (dual ownership) etter reformen i 1964 ført til at det ikke blir foretatt langsiktige investeringer. For det fjerde er hindisk arverett slik at alle sønnene i en familie deler jorda likt. Dette fører til en fragmentering av jorda, noe som hindrer innføring av ny teknologi som forutsetter større sammenhengende åkre. Samtidig øker andelen av bruk der eieren ikke sjøl er til stede, der bruket er leid ut til en eller flere. Den tvungne sparingen innebar at bøndene måtte overlate en del av sine inntekter enten i form av penger eller som en del av avlingen til en lokal komite. Dette skulle skje over en femårs periode. Bøndene skulle da få tilbake sine penger med 5% årlige renter. Men massiv korrupsjon fra ansvarlige tok til veldig fort, og programmet kollapset.

Upreti oppsummerer utviklinga slik: «Kampanjen for jordreform som ble igangsatt så tidlig som i 1951, har så langt kun virket som politiske slagord heller enn ført til virkelig reform. Alle store partier har satt fokus på jordreform i sine valgmanifester, men ingen av dem har oppfylt sine forpliktelser.» (Bishnu Raj Upreti, 2003)

Faktisk er det tall som tyder på at produktiviteten i jordbruket har sunket. Mellom 1974 og 1989 vokste jordbruksproduksjonen, etter offisielle tall, med 2,4% i året, mens befolkningsveksten var høyere, på 2,6%. Økningen i matkorn var på kun 1,2% i samme periode.

Produktivitetsutviklinga i Nepal sakker akterut i forhold til andre land i regionen. På begynnelsen av 1960-tallet var kornmengde per hektar for viktige varer som ris, hvete og sukkerrør atskillig høyere enn i andre land i Sør Asia. Nå er situasjonen motsatt.

På grunn av de føydale forholdene i jordbruket har det heller ikke vært noen «grønn jordbruksrevolusjon» som det har vært i andre kapitalistiske land i Asia som har gjennomført jordbruksreformer etter annen verdenskrig.

Liberaliseringen av handelen har blant annet ført til import av billig ris fra blant annet India. Dette har ytterligere svekka mulighetene for å utvikle jordbruket i Nepal.

Utdrag fra dagboka med bilde fra landbruk sør for Ghorahi: «Jeg drakk nepalsk te i en av de utallige lokale tesjappene i Ghorahi. Denne lå i hovedgata. Der traff jeg Laba, en Chhetri fra Kathmandu, som var her for å handle mais og ris fra de lokale oppkjøperne. Han selger det blant annet som hønsefor i Kathmandu.«Da jeg spurte Laba, som jeg antar er normalt konservativ slik mange i hans posisjon er, om resultatet av jordreformene svarte han at endringene er svært få. Han nevnte over hodet ingen ting om omfordeling av jorda. Flere av åkrene hadde nå vanningssystemer, det var det hele.»

Den mislykka økonomiske politikken førte i følge Devkota til økt fattigdom mellom 1985 og 1995. Dette var en del av bakgrunnen for det folkelige opprøret i 1990 som igjen førte til en form for flerpartiparlamentarisme. Men det største partiet Nepali Congress som framstilte seg som et radikalt, sosialdemokratisk parti stolte totalt på markedsfilosofi når det fikk regjeringsmakt. Det satsa på å mobilisere privat sektor og begrense rollen til offentlig sektor. Det fantes en del statseide selskaper. Blant annet sigarettproduksjon, sementproduksjon, spritproduksjon, mursteinsfabrikker med mer. Disse ble både dårlig drevet og måtte konkurrere med importerte varer. Regjeringens løsning, med god støtte fra Verdensbanken var å sette i gang privatiseringsprosesser utover 90-tallet. I følge Devkota er lista over privatiserte selskaper meget lang.

forrige kapittel << innholdsfortegnelse >> neste kapittel