Vilkåra for jordreformer

 forrige kapittel << innholdsfortegelse  >> neste kapittel

Før kapitalismens gjennombrudd var hele verdens økonomi basert på jordbruk. I dag er fortsatt halvparten av verdens befolkning fattigbønder.

Kapitalismen har utvikla seg slik at bedringene i produktivitet har ført til kriser, kriger og nasjonale og sosialistiske revolusjoner. De to store revolusjonene var revolusjonen i Russland i 1917 og revolusjonen i Kina som seira i 1949. Disse revolusjonene førte til store framskritt for vanlige folk i disse landa. Men etter en tid vokste det fram en ny overklasse som tok makta og leda disse landa inn i kapitalismen igjen. Etter at de sosialistiske landa igjen har blitt kapitalistiske, er vi nå i en periode der de indre motsetningene i det imperialistiske verdenssystemet skjerpes og bestemmer skjebnen til verdens folk. Imperialismen fungerer slik at de allerede industrialiserte landa kontrollerer og tjener på verdensøkonomien, mens de undertrykte landa blir holdt tilbake i sin økonomiske utvikling.

En annen side ved det imperialistiske systemets indre logikk er at produktivitetsforbedringer betyr en tap tap situasjon for de fattige i verden. Når produktiviteten øker i jordbruket blir det overflødig arbeidskraft. Hvis ikke andre sektorer i økonomien vokser tilstrekkelig fort, vil det bli overflødig arbeidskraft i samfunnet som helhet. Det er nettopp dette vi ser når vi ser på økningen av arbeidsløshet, undersysselsetting og utviklinga av slumområder i verden.

Imperialismen utvikler også økonomien på en slik måte at miljøproblemene øker for hvert tiår. Ta et så sentralt spørsmål som vann: Nesten en halv milliard mennesker opplever vannmangel. Nesten en milliard har ikke tilgang til reint vann. To og en halv milliard mennesker har ikke sanitærrom. 31 land opplever vannmangel. Situasjonen forverres og i løpet av 20 år kan talla femdobles.

En bonde i den industrialiserte verden produserer årlig mellom en og to millioner kilo korn. Disse bøndene utgjør kun noen få titalls millioner mennesker. I de undertrykte landa er det tre milliarder bønder med en helt annen produktivitet. Den delen av disse bøndene som har tatt del i den såkalte grønne jordbruksrevolusjonen og bruker gjødsel, insektdrepende midler osv. produserer mellom ti tusen og femti tusen kilo i året. Men de bøndene som ikke har tatt del i den grønne revolusjonen produserer rundt ett tusen kilo i året.

Den store forskjellen i produktivitet har økt voldsomt. Før 1940 var produktiviteten ti ganger høyere i de industrialiserte landa enn i de undertrykte landa. Mens produktiviteten nå er bortimot to tusen ganger høyere!

To faktorer driver altså befolkningen vekk fra jordbruket og til byene: Den voldsomme fattigdommen som skyldes den lave produktiviteten og økt produktivitet under kapitalistiske betingelser som gjør arbeidskraften overflødig i jordbruket. Denne overflødige arbeidskraften søker til byene, men den delen av økonomien som i kapitalismens ungdom tok i mot den tilgjengelige befolkningen: industrien og tjenesteyrkene i byene, kombinert med stor utflytting fra de kapitalistiske sentrene til USA, Latin-Amerika, Australia osv. kan ikke ta imot den overflødige arbeidskraften under den modne imperialistiske kapitalismen. Derfor fører den økte produktiviteten til mer fattigdom og arbeidsløshet i verden som helhet.

I verden i dag bor cirka halvparten i byer, det vil si rundt tre milliarder. Rundt to tredjedeler av disse bor i byer i de undertrykte landa. Og av disse to milliardene er åtti prosent såkalt marginaliserte. Det vil si svært lavlønte, undersysselsatte og arbeidsløse. Kort fortalt den andelen av befolkningen som er marginalisert har økt fra under en fjerdedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, hvorav de fleste bor i de undertrykte landa.

Rundt halvparten av verdens befolkning lever på under to amerikanske dollar per dag i følge Verdensbanken, og de fleste lider under feil eller manglende ernæring. Rundt en milliard av de tre milliardene som bor i byer, bor i slum og hvis ikke trendene endres, regner FN med at dette tallet vil tredobles på femti år.

Det er de store internasjonale monopolene innenfor matindustrien som kontrollerer utviklinga. Derfor fører ikke den økte produktiviteten til at de gjenværende bøndenes fortjeneste øker tilsvarende. Det er monopolene som forsyner bøndene med innsatsvarene og som kjøper maten av bøndene for å videreforedle og selge videre til forbrukerne som tjener mest på den økte produktiviteten. I USA for eksempel, rundt begynnelsen på 1900-talet, gikk cirka førti prosent av inntektene fra matsalget til bøndene. Mot slutten av århundret gikk kun ti prosent til bøndene. Det resterende cirka 25% gikk til leverandørene av innsatsvarene: (gjødsel, såkorn osv),og cirka 65% gikk til transport, foredling og markedsføring.

I Newsweek for 21. november 2005, et ukestidsskrift utgitt i USA, kan vi lese følgende. «3,5 millioner kinesere deltok i 74 000 protester i 2004, en økning fra 58 000 fra året før. Mange, om ikke de fleste ble satt i gang av bønder som sloss mot å bli drevet fra jorda si.» Lengre ned i artikkelen står det: «Verdensbanken regner med at realinntektene i jordbruket vil falle 0,7 prosent i perioden 2001 til 2007,..» Også i følge Newsweek har antallet velberga land sunket fra 41 i 1960 til 31 i dag. Antallet rike ikke-vestlige land har sunket fra 19 til 9.

I samme periode har inntektene til de rike landa, som var 16 ganger høyere enn de fattigste på 1960-tallet vokst til å bli 35 ganger høyere i 1999. En FN-studie viser at 23 millioner Latinamerikanere har sunket ned fra middelklassen til fattigdom de siste seks åra.

Etter hvert som produktiviteten utvikles og monopolene styrker sitt internasjonale grep, integreres verdens økonomi i stigende grad. Likevel er det ingen vei utenom for de fattige i verden. Skal de bedre sin stilling, må de kjempe for jordbruksreformer som bryter med kapitalismen og som knyttes opp til en planøkonomi som gjør at overflødig arbeidskraft som resultat av produktivitetsforbedring blir brukt i andre deler av økonomien. Dette igjen forutsetter en planøkonomi. For de undertrykte landa er det mye positivt å lære av kanskje den største økonomiske reformen i forrige århundre: Jordbruksreformen i Kina i forbindelse med frigjøringen fra imperialismen og føydalismen. En omfordeling av landeiendommen etter prinsippet om jord til den som dyrker den, kombinert med utvikling av jordbrukskooperativer og kommuner og videre kombinert med en balansert utvikling av industrien, kommunikasjonene, tjenestesektoren og vitenskapene, viser vei for andre land (uten at man er nødt til å kopiere de feila som nødvendigvis måtte gjøres av det landet som var først ute av de undertrykte landa).

Den undertrykkinga som dagens imperialisme innebærer, fører nødvendigvis til motstand. Kravet om jordbruksreformer er et av de helt sentrale krava blant de folkelige bevegelsene. I Brasil og Paraguay prøver landløse bønder å vinne fram ved å okkupere jord. I Venezuela har staten under Chavez konfiskert en liten brøkdel av jorda og overlevert det til fattige organisert i kollektiver. Men disse endringene rokker ikke ved de grunnleggende klasseforholda. I Venezuela er det fortsatt rundt tre prosent av befolkningen som eier sytti prosent av jorda. I Brasil og Paraguay styrer fortsatt de store godseierne.

For en varig og grunnleggende endring av folkets levekår må det en grunnleggende politisk endring til. De arbeidende klassene må ta makta.

 forrige kapittel << innholdsfortegelse  >> neste kapittel