Valget i Nepal – splittelse ga tilbakegang for de revolusjonæres representasjon.

Av Johan Petter Andresen

Etter fredsavtalen i 2006 og valgseieren i 2008 der maoistene endte opp med over en tredejedel av representantene i den grunnlovgivende forsamlinga, har uenighetene internt hos de revolusjonære bygd seg opp til åpen splittelse i 2013, der en stor del har gått ut av partiet UCPNm og dannet CPNm (for å øke forvirringa: UCPNm het CPNm fram til 2007).

 CPNm boikott

CPNm stilte krav i forbindelse med valget som ble avholdt den 19.11.2013 som ikke ble imøtekommet. Derfor tok de initiativ til en valgboikott der til sammen 33 partier deltok. I valget stilte 122 partier. At 33 partier boikotta valget må derfor sees på som et ganske høyt tall.

Spørsmålet blir om hvordan boikotten påvirka valget. Noen tall kan kanskje gi en pekepinn.

Det ble registrert 17,7 millioner velgere i 2008. Av ulike grunner ble de som hadde fylt 18 etter desember 2006 ekskludert fra å stemme. Så tallet kunne altså blitt høyere.

Det ble avlagt 10,7 millioner stemmer, eller rundt 63 % stemte.

Dette ble ansett som høyt da man måtte stemme i den landsbyen man kom fra. I Nepal er det en god del fattige som må reise til byer etter arbeid og bo der, mens de har sin offisielle adresse i landsbyen. Heller ikke nepalere som bodde i utlandet fikk stemt. Nettopp at mange menn var på reis, gjorde at kvinnene utgjorde 52 % av de som stemte.

I 2013 var antallet stemmeberettigete 17,4 millioner. Av disse ble 12.1 millioner registrerte som velgere. Registreringsprosedyrene var mye strengere i 2013 enn i 2008. Men det er uråd å vite hvor mange flere som ville ha blitt registrerte dersom man hadde fulgt samme prosedyre begge gangene.

 En million færre stemmesedler

Men vi kan se at fem millioner færre ble registrerte, enten av egen vilje, eller av andre grunner. Dette er et stort tall, som naturligvis hadde effekt på valgresultatet. Enkelt sagt kan man si at jo større andel av disse fem millionene som bevisst boikotta valget, jo større ble nedgangen for de revolusjonære som stilte til valget. Det vil si først og fremst UCPNm.

Antallet av de registrerte som avga sin stemme var atskillig høyere i 2013 enn i 2008. 78 % av de registrerte avga stemme, mot 63 % i 2008. Det vil si at cirka 9,5 millioner stemte. En million færre stemmesedler enn i 2008. Dette er en sterk indikasjon på at de som valgte å registrere seg var motiverte for å stemme, og at registreringen gjorde det vanskeligere å registrere alle, eller feilaktig mange.

Hverken i 2008 eller 2013 kunne de utenlandsboende eller de som bodde langt hjemmefra stemme. Men antakelig var det flere av disse som ble registrert i 2008 enn i 2013, da et familieoverhode kunne melde inn sine familiemedlemmer i forbindelse med registreringen i 2008. Dette var ikke mulig i 2013. I 2013 måtte den enkelte møte opp for registrering.

Likevel har vi altså 5 millioner færre registrerte og en million færre stemmesedler.

Naturligvis vil CPNm-tilhengere påstå at det minst var 5 millioner som støttet boikotten. De kan også ta med de 20 % som ikke stemte av de som var registrerte, dvs 2,4 millioner. Men en mer edruelig vurdering må kanskje være at det kan dreie seg om et par-tre millioner som aktivt boikotta. Og det sier seg sjøl at en slik stor boikott hadde enorm effekt i et valg der 240 av 575 representanter ble valgt i en-mannskretser. Og naturligvis ramma det UCPNm, ikke Nepali Congress eller CPNuml.

 UCPNm tilbake med 1,7 millioner stemmer

Hvis vi sammenlikner antall stemmer som de tre største partiene fikk i 2008 og 2013, kan dette kanskje gi en pekepinn: Nepali Congress fikk 2,4 millioner stemmer i 2013 og 2,2 millioner stemmer i 2008. CPNuml fikk 2,2 millioner stemmer i 2013 og 2,1 millioner stemmer i 2008. UCPNm fikk 1,4 millioner stemmer i 2013 og 3,1 millioner stemmer i 2008. Ellers økte rojalistene sin oppslutning med en halv million stemmer.

Hvis vi ser på UCPNms tilbakegang med 1,7 millioner stemmer, mens de andre to store partiene fikk omtrent samme antallet stemmer begge gangene, tyder dette på at boikotten må ha hatt avgjørende virkning.

Misnøyen i Nepal er ikke bare med UCPNm. Den er like stor når det gjelder de andre store partiene. Det ryktes også at revolusjonære har deltatt i valget ved å stemme for Nepali Congress eller CPNuml for å straffe UCPNm, ikke fordi de støtter de andre partiene.

Valgresultatet tyder så langt på følgende mandatfordeling i den nye grunnlovgivende forsamlinga: Nepali Congress vil få 196 plasser. CPNuml vil få 175 plasser. UCPNm vil få 80 plasser. De to rojalistiske partiene (RPP og RPP-N) vil få 33 medlemmer. Til sammen vil den nye grunnlovgivende forsamlinga ha 601 representanter.

Valgfusk?

Valgresultatet vil innebære at maoistene kan se langt etter sine mål når det gjelder den nye grunnloven hvis de satser ensidig på parlamentet. Mest sannsynlig vil NC og CPNuml i utgangspunktet gå inn for at den nye grunnloven skal være veldig lik den som maoistene gikk til krig mot i 1996, men da uten kongedømme.

Det har blitt reist kritikk av årets valg. Særlig fra taperne. UCPNm har nedsatt en egen undersøkelseskommisjon og har varsla at de ikke vil delta i den nye forsamlingen inntil videre. At det er en del fusk, er hevet over tvil. En god indikasjon på dette er at av de 122 partiene som var godkjente til valget, fikk 78 mindre enn 10 000 stemmer. Sammenholdt med kravet om at partier, for å bli godkjent måtte innlevere 10 000 underskrifter, må dette bety at svært mange av underskriftene var oppdikta og at kontrollen med de innleverte listene var mangelfull, for å si det mildt. Men det er vanskelig å se at det er mer fusk i 2013 enn i 2008. Et forhold som har blitt trukket fram er at i 2008 ble stemmeurnene vokta av utpekte representanter fra de største rivaliserende partiene. Dette sikret mot valgfusk i perioden fra da stemmegivningen ble avsluttet og fram til opptelling begynte dagen etter. I 2013 var det hæren som hadde ansvaret for å bevokte valgurnene under transporten til distriktshovedstaden der opptellingen foregikk og fram til opptellingen begynte. Maoistene påstår at mye ulovlig skjedde i disse timene (mellom 10 og 15 timer), Spørsmålet blir da hvorfor maoistene ikke insisterte på en annen ordning, for eksempel lik den som var i 2008. Hvorfor overlate urnene til den reaksjonære hæren?

Hva betyr valgnederlaget for UCPNm, CPNm og for den demokratiske revolusjonen i Nepal?

Det er ikke lett å si. De 33 boikottende partiene, vil jo fortsette å motarbeide den valgte forsamlinga og kalle den illegitim. Det vil også bety av de ikke vil akseptere den nye grunnloven som eventuelt blir vedtatt uten deres deltakelse som legitim. UCPNm vil helt sikkert være mot den nye grunnloven, men med sine 80 stemmer, vil de ikke ha så mye å si i parlamentet. Derfor flyttes nå den demokratiske revolusjonen mer ut i gater, arbeidsplasser og torg.

 Korrupsjonsanklager

UCPNm har blitt beskyldt for å ha degenerert til et vanlig parlamentarisk, korrupt parti. Det er heller ingen tvil om at korrupsjon finnes på alle nivåer i UCPNm. Det er heller ingen tvil om at UCPNm sin ledelse har svekka partiets grunnorganisasjoner, forlatt «masselinja» og konsentrert seg om å delta i maktutøvelsen i byene. Men nå når de straffes så pass hardt, vil det måtte bli en oppvask.Og her kommer det nye CPNm inn.

Den politiske utviklinga i Nepal etter 2006 har stagnert. Det er ikke normalt at den grunnlovgivende forsamlinga som ble valgt i 2008 ikke kom i mål med en ny grunnlov. Intet i fredsavtalen av 2006 som er viktig i hverdagen for folk flest i Nepal har blitt virkeliggjort. Viktigst her er avtalens punkt om jordreform. Dette er ikke realisert på noen som helst måte.

Den viktigste endringen er at statsformen er mer demokratisk i og med at kongemakten er fjerna. Men hæren er intakt, med en svært liten andel tidligere maoistsoldater som er blitt inkorporerte. Maoisthæren er oppløst og nedlagt.

Alt i alt ser det mørkt ut med tanke på hvor store forhåpningene var i folket og internasjonalt til at maoistene representerte noe nytt. Historisk sett, har både Nepali Congress og CPNuml leda væpna opprør som har endt opp med at deler av deres væpnede styrker har blitt inkorporert i hæren eller politiet og at lederne har blitt en del av overklassen i byene, og særlig Katmandudalen. Og sånn kan det se ut til at det kan gå denne gangen også. Men det er ikke avgjort ennå.

For det første finnes det en organisert venstreopposisjon i form av CPNm. For det andre er det fortsatt kamp om linja i UCPNm.

CPNm mangler troverdig alternativ

Når det gjelder CPNm, er det ikke mulig å øyne en reell alternativ strategi til UCPNm. Før valget har deres viktigste krav vært en rundebordskonferanse der alle viktige politiske krefter i landet samles for å bli enige om grunnleggende spørsmål.

Men at dette er en alternativ strategi til valgene som har vært avholdt er vanskelig å se i og med at en rundebordskonferanse ville innebære å måtte bli enige med Nepali Congress og CPNuml om viktige spørsmål. Det virker ikke realistisk. Begge disse partiene sto på motsatt side under folkekrigen.

Nettopp splittelsen ser ut til å har ført til at maoistenes totale innflytelse har minka. Men tiden vil vise om den interne politiske kampen om veien videre, vil gi bedre løsninger på hvordan revolusjonen skal føres videre.

Sett utenfra er svekkelsen av grunnorganisasjonene i UCPNm og manglende interesse for vanlig «dagskamp» for å bedre folkets kår viktige feil. Det er ingen tvil om at UCPNm og CPNm til sammen representerer en stor folkebevegelse. Den manglende evnen til å utvikle denne bevegelsen etter fredsavtalen i 2006 viser at ledelsen var god til å krige, men den har ikke evna å lede kampen videre for organisert folkemakt.

Advertisements