Innledning for Rød Ungdoms sommerleir 2013

Her er innledningen Mari Røsjø holdt for Rød Ungdoms sommerleir 2013 på Gulsrud.

nepal_ethnic_80

Litt fakta om Nepal:

Ligger klemt mellom Kina og India

Halvparten så stort som Norge

Men har ca. 27 millioner innbyggere

Hinduisme er hovedreligionen, altså har de kastesystem

Mange forskjellige etniske grupper

Et av de femti minst utvikla landa i verden

Scorer 2,5 på Transparency International sin korrupsjonsvurdering. Norge fikk i 2006 8,8 av 10 mulige poeng

Inntil nylig var kvinners levealder i Nepal lavere enn menns, under 60 år

Vanlige dødsårsaker i Nepal er lett kurerbare sjukdommer som lungebetennelse, diaré osv

De aller fleste er bønder

 

Litt historie:

Det var en slags revolusjon i Nepal i 1950 mot det såkalte Rana-veldet. Denne revolusjonen erstattet et enevelde med et kongedømme som hadde et liksom-parlament. Men også dette parlamentet ble brysomt for overklassen. I desember 1960 gjorde Kong Mahendra statskupp og innførte et kongelig diktatur i Nepal. Politiske partier ble  ulovliggjort og opposisjonen måtte gå under bakken. Diktaturet varte fram til våren 1990, hvor et stort folkeopprør tvang kong Birendra til å lovliggjøre partiene, og innføre det parlamentariske flerpartisystemet igjen. Men monarkiet sto fortsatt sterkt og Nepals maoistiske kommunistparti vokste til. I 1996 beslutta partiet å starte krig mot staten med en liste på førti krav som grunnlag, hvor hovedkravet var å fjerne monarkiet og innføre republikk.

pla-2

Fra 1996 til 2006 førte maoistene en væpna kamp mot regjeringa. Krigen blei militært avslutta etter seieren i det demokratiske folkeopprøret Jana Andolan 2. Fredsforhandlingene starta, og valg til grunnlovgivende forsamling skulle holdes i juni 2007. Det ble utsatt mange ganger, men ble endelig avholdt i mai 2008. Maoistene vant valget, og overraska en hel verden med å bli det desidert største partiet. Kongen fikk femten dager på å forlate palasset, og drakampen i parlamentet starta. Maoistene vil ha en ny grunnlov, men på grunn av maktfordelinga i parlamentet kan de ikke få 2/3 flertall uten å samarbeide, men de kan blokkere alle andre forslag. Situasjonen er derfor ganske låst.

Maoist dans

Maoistene startet krigen på landsbygda i vest-Nepal. De angrep politistasjoner og føydalherrer, noe mange fattige bønder fort slutta opp om.  Folkets frigjøringshær gikk fra å være liten og sparsommelig utstyrt, til å få en enorm støtte på landsbygda og bli en reell trussel for kongen og hans regjering. Maoistene hevder selv at de fikk kontroll over 80 % av landet i løpet av den ti år lange krigen.

Folkekrig.
Folkekrigen er en politisk strategi som i hovedsak Mao fant opp. Det er en makterobringstaktikk som går ut på å opparbeide en stor lokal støtte i befolkninga på landsbygda og utvikle en bevegelse som så griper til våpen mot regjeringa. Folkekrigen deles vanligvis inn i tre faser: Strategisk defensiv, der man bygger opp mindre lokale halvmilitære enheter i samarbeid med lokalbefolkningen, Strategisk likevekt, der man har utvikla tilstrekkelig militær, politisk og økonomisk styrke til å koordinere større slag mot fienden og der ingen av partene har overtaket; strategisk offensiv der man har blitt så sterk at man kan igangsette en offensiv mot militære og administrative sentre og innta byene.

Strategien er blitt benytta av kommunistiske revolusjonære også etter Maos tid, som for eksempel i Vietnam, Filippinene, Colombia, India, Eritrea, Etiopia, Sri Lanka, Peru og Nepal. Noen steder med mer hell enn andre.

Hvorfor tok Maoistene til våpen?

I et så tilbakeliggende, udemokratisk, korrupt og føydalt land er det vanskelig, hvis ikke umulig å forandre noe fra innsiden. Det har blant annet UML og Nepali Congress ”prøvd”i mange år. Man trenger rett og slett en revolusjon hvis maktforholda skal forandre seg. Tenk hvis vi skulle ha gått rett fra det samfunnet Norge var på 1600-tallet til Norge ala 2013 på ti år. Forandringer som har tatt mange århundrer i Europa, skjer i Nepal på rekordtid.

_42371134_nepal_women_afp416

Hvorfor lykkes de?

Situasjonen i Nepal var jo også sånn at store deler av landet var kun svakt kontrollert av staten, altså var det ”lett” å ta over for Maoistene. Mesteparten av makta i Nepal er konsentrert i Kathmandu. Maoistene fikk kontroll over 80 % av landet fordi de tok over mye land med svak sentral styring. Men de var også dyktige krigere med en god taktikk. Og viktigst av alt, soldatene hadde en veldig sterk personlig motivasjon. Det var de fattigste menneskene, uten noe å tape, inkludert kvinner som meldte seg til å ofre livet mot kongens hær.
Maoistene kunne vinne fordi folk hjalp dem under krigen, nettopp fordi de støtta dem. Mange kvinner og unge folk verva seg fordi det var det eneste fornuftige de følte de kunne gjøre! Det var folkets egen krig. Det var en kamp for deres interesser, ikke noen andres.
– Men maoistene var flinke på å ha den riktige balansen mellom propagandakrig og militærkrig. De holdt moralen oppe blant soldatene, og hadde en jevn folkelig støtte noe som ble enda tydeligere under valget.

– De tok smarte taktiske valg, både militært og politisk

– Sterk ideologi. Utvikla og moderne analyser av sosialismens historie og lærdommer. Mindre hierarkisk og rasistisk enn resten av samfunnet. Maoistene var tydelige når det gjaldt kvinnefrigjøring, også i praksis.

5_maoist_women_fighters_peoples_liberation_army_nepal

Så hva har skjedd siden maoistene vant valget i 2008? Dessverre heller lite. Revolusjonen har stått i stampe og misnøyen med utviklinga har spredd seg i  befolkninga, også innad i den revolusjonære bevegelsen. Levekåra til folk flest er ikke blitt forbedra, snarere blitt dårligere for mange, og prosessen med å gi landet en ny, progressiv grunnlov fikk et hardt slag da den grunnlovgivende forsamlinga blei oppløst i mai 2012. Maoistene har tatt over det gamle korrupte statsapparatet og den generelle oppfatningen er at korrupsjonskulturen er i ferd med å sluke maoistene. Faktisk synes det å være en sterk tendens til at det gamle systemet sluker maoistene og integrerer dem i seg, snarere enn at maoistene evner å endre det. De få seirene maoistene har hatt er:

– Å ha gjort om Nepal til en moderne republikk og blitt kvitt det middelalderske hindukongedømmet. Men uten å ha fått en grunnlov som sikrer normale valg til et parlament.

– Det er lagd avtaler og en midlertidig grunnlov som inneholder jordreform i et land der over 75 % fortsatt bor på landsbygda. Men det har ikke blitt gjennomført noen jordreform.

– Integrering av to hærer til én. Men hvor en hær – hæren som forsvarte det gamle Nepal – ikke er reformert og som bare trengte å akseptere mindre enn tre tusen PLA-soldater i sine rekker. Hæren var 50 000 før krigen i 1996 og har nå over 80 000 i sine rekker 5 år etter krigen.

Situasjonen for kvinner har ikke blitt bedre, og ettersom fattigdommen øker innebærer dette at flere kvinner blir utsatt for menneskehandel til India for prostitusjon. Økende arbeidsledighet betyr også at arbeidsdyktige unge (hovedsakelig) menn ser etter arbeid utenfor landet, mens kvinnene arbeider med omsorgen for ungene, de gamle og arbeidet ellers i hjemmet eller/og gården.

Noe av bakgrunnen for det som skjedde videre etter 2008-valgene finner vi i den nye maktbalansen som ble etablert da. Partier som ville bevare det gamle systemet og hindre grunnleggende endringer i samfunnsforholda fikk nå makt til å trenere den videre utviklingen. De største uenighetene om den nye grunnloven gikk på hvilket styringssystem Nepal skulle ha (folkevalgt president vs. Stortingsvalgt statsminister, og hvor mye makt de skulle ha). Antall autonome delstater og rettigheter til kvinner, lavkastene og etniske grupper.

Det tok nesten tre måneder med  tautrekking før en regjering med en statsminister fra valgvinnerpartiet ble nedsatt. Og i de to årene hvor de «gamle» partiene  satt med statsministeren sto arbeidet med ny grunnlov nesten stille. Mens maoistene, som har stått som representanter for «det nye Nepal», har fått skylda for at revolusjonsprosessen har stoppa opp.

De nye utfordringene skapte også motsetninger og strid i egne rekker hos maoistene.  Det kulminerte sommeren 2012 med at en fløy brøt ut av det forente maoistpartiet (UCPNM) og dannet et eget parti med det gamle navnet Nepals Kommunistiske Parti-maoistene (CPN-M). De påstår å stå til venstre og å representere den folkekrigsstrategien som lå til grunn for starten på den væpna oppstanden i 1996. De kritiserer nå de avtalene de sjøl var med på og hevder at ledelsen i moderpartiet brakte revolusjonen på feil spor allerede rundt begynnelsen på 2000-tallet, med å starte forhandlinger og åpne for omfattende kompromisser samtidig med den væpna kampen.

Prachanda_2009

Prachanda, leder for UCPNM

kiran-maoist-leader-in-nepal

Kiran, leder for CPN-M

CPN-M angriper dermed det som er blitt sett på som en styrke ved revolusjonsstrategien som maoistene utvikla: at de ut i fra en konkret vurdering av de internasjonale vilkårene og de nasjonale forholda klarte å kombinere væpnet kamp og politisk massemobilisering i det som i folkekrigs-terminologien kalles den strategiske offensive sluttfasen. Fra rundt 2001 av oppsummerte partiet at det ikke var mulig å vinne fram bare gjennom militær kamp, samtidig som kongehæren heller ikke kunne vinne militært. De kunne ikke slavisk kopiere den strategien og taktikken som ble fulgt i Kina på 1930-40-tallet. De studerte både positive og negative erfaringer fra andre revolusjoner og revolusjonsforsøk, som i Vietnam, Nicaragua og Peru og prøvde å utvikle en nepalsk vei.

Indirekte sier dette at de mener at partiet siden 2008-valget har vært for ensidig fokusert på den politiske kampen i den grunnlovgivende forsamlingen og kampen om regjeringsmakta, hvor en har blitt fanget i et hestehandels-spill på topplan uten å mobilisere folkelig press. Ledelsen i maoistpartiet har brukt mesteparten av energien sin i hovedstaden for å kjempe om regjeringsverv og lovforslag. Mesteparten av partiorganisasjonen har blitt overlatt til seg selv og fungerer ikke. Demokratiet i organisasjonen har mye lavere standard enn en normal organisasjon i Europa. På den første kongressen på over 17 år ble ikke delegatene gitt en sjanse til å velge den nye sentralkomitéen.

Da maoistene, ved noe de fleste i ettertid har vurdert som en feilvurdering, ga fra seg regjeringsmakta, fikk UML statsministeren sommeren 2009 og beholdt den i 2 år fram til august 2011. I denne perioden sto grunnlovsprosessen stort sett stille og likeså fredsprosessen som skulle sørge for forening av de to hærene og oppretting av en Sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) som skulle handtere overgrep i borgerkrigsperioden.

Maoistene tok igjen over regjeringsledelsen i august 2011, etter en avtale med den største madhesifronten (UDMF). Fram til 28.mai 2012, da Constituent Assembly ble oppløst, ble over 90 % av tekstene i grunnlovsutkastet ferdiggjort. Maoistene inngikk også et svært omstridt kompromiss om integreringen av folkehæren (PLA), som førte til at fredsprosessen nesten kom i havn.

Flere av de kompromissene som maoistene inngikk i denne perioden ble omstridte internt hos dem, og utbryterne har brukt dem til å begrunne opprettingen av det nye partiet. Sett utenfra skal jeg være forsiktig med å dømme her, selv i etterpåklokskapens lys.

Ett kompromiss som er diskutabelt er det som førte til innlemmelsen av PLA i Nepali Army. Avtalene fra 2006 forutsatte at dette skulle skje parallelt med grunnlovsprosessen som skulle bestemme de sikkerhetspolitiske behova til framtidas Nepal.  Strategisk var det svært risikabelt å gi slipp på dette, da en dermed ga fra seg en maktfaktor som kunne – og kan – bli avgjørende dersom hele grunnlovsprosessen går i vasken.  Taktisk svekka dette prestisjen til maoistlederne innad i eget parti og styrka sannsynligvis troen hos lederne i de andre partiene på at de kunne presse maoistene ytterligere.

Et annet diskutabelt kompromiss er avtalen om tilbakelevering av jord som ble tatt i krigsperioden. Siden grunnlovprosessen ble kraftig forsinka, og det ikke har vært gjort forsøk på å få i gang noen jordreform, som 2006-avtalen har bestemmelser om, blir dette en sak som rammer dem som den demokratiske revolusjonen skulle tjene. Sjøl om det kan hevdes at lite jord ennå er gitt tilbake til store jordeiere, er dette en svært politisk betent sak.

Men uansett hva en mener om kompromissene som er inngått, er den største svakheten etter 2008 svikt i masselinja, ved ikke å mobilisere folk til å være med på den videre prosessen, både politisk og økonomisk og å styrke utviklinga av de folkelige organisasjonene og egen partiorganisasjon som har 50 000 «whole timers».

Bak splittelsen hos maoistene ligger det også ulike syn på hva slags revolusjon en nå prøver å gjennomføre i Nepal. Skal man kjempe for sosialisme med en gang eller skal man først skape et såkalt borgerlig demokrati og ha en fase med kapitalisme først? Uansett må begge strategier ha som mål at statsbyråkratiet som holdt det gamle systemet oppe må erstattes av et som vil endre samfunnet i tråd med den nye grunnloven. Nå er nok flere personer skiftet ut både sentralt og lokalt, men når grunnloven ennå ikke er i havn og nye styringssystemer ikke er satt opp vil det være vanskelig for en regjering som skal operere i en så fastlåst parlamentarisk situasjon som den en har hatt siden 2008-valget. Ganske sikkert har UCPNM-ledelsen vurdert omkostningene ved dette, men har det vært en riktig prioritering å bruke så mye krefter på denne arenaen når det har gått på bekostning av organiseringen av folkelig press?

De siste 9 månedene UCPNM hadde regjeringen, etter at CA ble oppløst i mai 2012, har de ledet et forretningsministerium med begrensa handlekraft og store politiske omkostninger for partiet. De ga likevel ikke fra seg makta til NC, som higer etter å komme i posisjon. Det avgjørende her var at det ga størst mulighet til å hindre at grunnlovsprosessen skulle havarere helt når CA ble oppløst. Mye tyder på at både NC og UML helst ser at en går tilbake til 1990-grunnloven, som konsoliderer den samfunns- og maktstrukturen i Nepal som de sto i ledelsen for fram til kongekuppet.

Det var dette som veltet sluttføringa av Grunnlovsutkastet, hvor det ikke ble enighet om hva slags føderasjon Nepal skal være. Skulle en ny grunnlov gi innflytelse til de marginaliserte gruppene, fattigbøndene, dalittene, vanlige arbeidsfolk, kvinner og ulike nasjonaliteter som i dag har liten innflytelse?

For å få til nye valg og sluttføring av grunnlovsprosessen tilbød UCPNM å gi fra seg regjeringsmakta til en nøytral valgregjering. De foreslo sittende sjef for Høyesterett som leder for den. Spesielt UML, men også NC, forsøkte å trenere dette, da det ser ut til at de helst vil stanse grunnlovsprosessen og også er redde for at nyvalg vil gi dem dårlig uttelling. Men press utenfra, fra India, USA og EU, og også Norge, gjorde at den 13. mars ble det enighet om å nedsette en slik valgregjering som skal gjennomføre nyvalg, forhåpentligvis i juni. Nå er den siste datoen jeg har lest om 19. November.

Et nytt valg vil ikke alene garantere at stillingskrigen mellom de som vil føre revolusjonen videre og de som gjerne ser at en går tilbake til den gamle grunnloven fra 1990 vil bli avklart. Kampen for en ny grunnlov og fullføring av den nepalske revolusjonen vil være avhengig av om partiet vender tilbake til folket og mobiliserer det.  Den nepalske revolusjonen vil ikke bli avgjort på den parlamentariske arenaen, men av det presset folket legger på denne forsamlinga.

Maoistene er splitta i to, og delen som har gått ut til ”venstre” sier de vil boikotte valget og bruke valget som begynnelsen på et folkeopprør. Men de har også utnevnt en delegasjon som skal forhandle med de andre store partiene om situasjonen og valget. Dette tyder på at de er splitta i en fraksjon som vil boikotte valget for å starte et folkelig opprør og de som vil bruke trusselen om boikott til å styrke CPNms posisjoner fram mot valget. Det virker som om sistnevnte har overtaket og kontrollerer ledelsen.

I den andre fløyen, UCPNm, er det også sterke uenigheter. Nestleder har nå trukket seg og erklært seg som vanlig medlem på bakgrunn av uenighet om fordeling av ledelsesverv i hans fraksjon. Det skal være et utvida sentralkomitémøte den 19. Juli (i morra!) som skal prøve å løse flokene. Kanskje er dette et tegn på oppløsning?

Uansett synsvinkel er utsiktene for den nasjonale demokratiske revolusjonen i Nepal ikke særlig positive. Siden 2008 har ikke landet gått videre, men heller bakover. Revolusjonen i Nepal står overfor en rekke problemer. I denne situasjonen bør ikke den internasjonale solidaritetsbevegelsen snu ryggen til sine ufullkomne allierte, men fortsette å støtte revolusjonen gjennom ord og handlinger.

Advertisements