Nepal: Revolusjon i stampe

AV ARNLJOT ASK

Kan revolusjonen i Nepal få en ny vår, når det nå er blitt enighet om nyvalg i juni (november) for å velge en ny grunnlovgivende forsamling?  Åpner dette for at landet snart kan få en grunnlov for det «nye Nepal», som fredsavtalen og valget i perioden 2006-08 ga forhåpninger om?

 

Avskaffinga av det gamle gudekongedømet og etablering av republikk og start på en  prosessen med å lage ei ny grunnlov skapte en optimisme om bedre tider for folk flest i landet. Det ga også gjenklang internasjonalt. Bevegelser og organisasjoner som sto ovenfor lignende utfordringer på sine hjemmebaner fulgte ekstra godt med. Valgseieren til maoistene i 2008 forsterket optimismen og håpet om et nytt, demokratisk Nepal.

Men siden da har revolusjonen stått i stampe og misnøye med utviklingen har spredd seg i det brede lag av befolkningen, og også innad i den revolusjonære bevegelsen. Levekåra til folk flest er ikke blitt forbedret, snarere blitt dårligere for mange, og prosessen med å gi landet en ny, progressiv grunnlov fikk et hardt slag da den grunnlovgivende forsamlinga ble oppløst i mai 2012.

 

Det å omforme det India-avhengige, fattige føydale jordbrukssamfunnet Nepal til et samfunn som utvikler produksjonsforhold som kan heve levestandarden til folk, gjøre landet mer sjølstendig, bryte ned  kastesystemet og skape mer likeverdige forhold mellom de mange nasjonalitetene og kvinner og menn, er en svær oppgave som en normalt ikke kan forvente er avslutta på noen få år. Men det er naturlig at de som har satt en slik bevegelse i gang, og det folkeflertallet som har fått forhåpninger om at nå er et nytt Nepal i ferd med å skapes, blir utålmodige når de oppfatter det som at prosessen har stanset opp.

 

Noe av bakgrunnen for det som skjedde videre etter 2008-valgene finner vi i den nye maktbalansen som ble etablert da. Partier som ville bevare det gamle systemet og hindre grunnleggende endringer i samfunnsforholda fikk nå makt til å trenere den videre utviklingen, hvis dragkampen på det parlamentariske planet nå fikk spille hovedfiolin.

 

Det tok nesten tre måneder med  tautrekking før en regjering med en statsminister fra valgvinnerpartiet ble nedsatt. Og i det to årene hvor de «gamle» partiene  satt med statsministeren sto arbeidet med ny grunnlov nesten stille. Mens maoistene, som har stått som representanter for «det nye Nepal», har fått skylda for at revolusjonsprossen har stoppa opp.

 

Strid om nyvurderingene

De nye utfordringene skapte også motsetninger og strid i egne rekker hos maoistene.  Det kulminerte sommeren 2012 med at en fløy brøt ut av det forente maoistpartiet (UCPNM)  og dannet et eget parti med det gamle navnet Nepals Kommunistiske Parti-maoistene (CPN-M). De sier seg å stå til venstre og representere den folkekrigsstrategien som lå til grunn for starten på den væpna oppstanden i 1996. De kritisere nå de avtalene de sjøl var med på og hevder at ledelsen i moderpartiet brakte revolusjonen på feil spor allerede rundt begynnelsen på 2000-tallet, med å starte forhandlinger og åpne for kompromisser samtidig med den væpna kampen.

 

CPN-M angriper dermed det som er blitt sett på som en styrke ved revolusjonsstrategien som maoistene utvikla: at de ut i fra en konkret vurdering av de internasjonale vilkårene og de nasjonale forholda klarte å kombinere væpnet kamp og politisk massemobilisering i det som i folkekrigs-terminologien kalles den strategiske offensive sluttfasen. Fra rundt 2001 av oppsummerte partiet at det ikke var mulig å vinne fram bare gjennom militær kamp, samtidig som kongehæren heller ikke kunne vinne militært. De kunne ikke slavisk kopiere den strategien og taktikken som ble fulgt i Kina på 1930-40-tallet. De studerte  både positive og negative erfaringer fra andre revolusjoner og revolusjonsforsøk, som i Vietnam, Nicaragua og Peru og prøvde å utvikle en nepalsk vei.

 

Forhandlingsutspillene fram til kongen gjennomførte statskupp 1.februar 2005 vant ikke fram, men maoistene styrket gjennom dette sin posisjon i byene og relativt til de parlamentariske partiene, samtidig som de i 2004 også vant viktige militære seire. Statskuppet åpnet veien for at maoistene fikk de andre partiene med seg i folkeopprøret i 2006. De vurderte det slik at det ikke ville være riktig å prøve seg på et siste militært stormløp og føre den væpna kampen inn i hovedstadsområdet, a la det Sendero Luminoso prøvde seg på i Peru i 1991. I stedet stilte de seg i spissen for et folkeopprør, hvor de kan ha hentet noen lærdommer fra sluttfasen i sandinist- revolusjonen i Nicaragua. Det var utviklingen fram til da som la grunnlaget for valgseieren i 2008.

 

Hestehandlingsfasen.

I uttalelsen fra det 7.partikonventet til UCPNM, hvor over 4000 delegater var samlet nå i begynnelsen av februar 2013, peker de på at de har tatt for lettvint på å mobilisere vanlige folk til å slåss for sine egne interesser og i å utvikle en samfunnsøkonomi som kan komme dem til gode. De lover å ta tiltak for å bøte på dette nå, blant annet gjennom en storstilt kooperasjonskampanje og oppbygging av parallell makt på lokalnivåene hvor folk bor og kan ha direkte innflytelse.

 

Samtidig framhevet de tiltak for å bedre partidemokratiet og få bukt med tilløpene til korrupsjon blant folk i ledende maktposisjoner. Vi tre norske gjestene, fra Rødt og Helselag til Nepal, fikk bekreftet både fra medlemmer av partiet og andre vi møtte under oppholdet i landet at dette  sterkt undergravde tilliten til partiet og framtidshåpet.

 

Indirekte sier dette at de mener at partiet siden 2008-valget har vært for ensidig fokusert på den politiske kampen i den grunnlovgivende forsamlingen og kampen om regjeringsmakta, hvor en har blitt fanget i et hestehandels-spill på topplan uten å mobilisere folkelig press.

 

Da maoistene, ved noe de fleste i ettertid har vurdert som en feilvurdering, ga fra seg regjeringsmakta, fikk UML statsministeren sommeren 2009 og beholdt den i 2 år fram til august 2011. I denne perioden sto grunnlovsprosessen stort sett stille og likeså fredsprosessen som skulle sørge for forening av de to hærene og oppretting av en Sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) som skulle handtere overgrep i borgerkrigsperioden.

 

Maoistene tok igjen over regjeringsledelsen i august 2011, etter en avtale med den største madhesifronten (UDMF). Fram til 28.mai 2012, da CA ble oppløst, ble over 90 % av tekstene i grunnlovsutkastet ferdiggjort. Maoistene inngikk også et svært omstridt kompromiss om integreringen av folkehæren (PLA), som førte til at fredsprosessen nesten kom i havn.

 

Flere av de kompromissene som maoistene inngikk i denne perioden ble omstridte internt hos dem, og utbryterne har brukt dem til å begrunne opprettingen av det nye partiet. Sett utenfra skal jeg være forsiktig med å dømme her, selv i etterpåklokskapens lys.

 

Ett kompromiss som er diskutabelt er det som førte til innlemmelsen av PLA i Nepali Army.  Avtalene fra 2006 forutsatte at dette skulle skje parallelt med grunnlovsprosessen som skulle bestemme de sikkerhetspolitiske behova til framtidas Nepal.  Strategisk var det svært risikabelt å gi slipp på dette, da en dermed ga fra seg en maktfaktor som kunne – og kan – bli avgjørende dersom hele grunnlovsprosessen går i vasken.  Taktisk svekka dette prestisjen til maoistlederne innad i eget parti og styrka sannsynligvis troen hos lederne i de andre partiene på at de kunne presse maoistene ytterligere.

 

Et annet diskutabelt kompromiss, eller kanskje snarere en blunder i 2006-avtalene, er avtalen om tilbakelevering av jord som ble tatt i krigsperioden. Siden grunnlovprosessen ble kraftig forsinka, og det ikke har vært gjort forsøk på å få i gang noen jordreform, som 2006-avtaler åpner for, blir dette en sak som rammer dem som den demokratiske revolusjonen skulle tjene. Sjøl om det kan hevdes at lite jord ennå er gitt tilbake til store jordeiere, er dette en svært politisk betent sak.

 

Men uansett hva en mener om kompromissene som er inngått, er den største svakheten etter 2008 det som erklæringen fra det 7. Konventet peker på: svikt i masselinja, ved ikke å mobilisere folk til å være med på den videre prosessen, både politisk og økonomisk.

 

Bak splittelsen hos maoistene ligger det også ulike syn på hva slags revolusjon en nå prøver å gjennomføre i Nepal. Er det en borgerlig demokratisk revolusjon som skal legge grunnlag for å utvikle demokratisk styresett og modernisering av produksjonskreftene i landet og etterhvert gå over i et sosialistisk Nepal, eller dreier deg seg om å gå direkte over i en sosialistisk revolusjon? Uansett må begge strategier ha som mål at statsbyråkratiet som holdt det gamle systemet oppe må erstattes av et som vil endre samfunnet i tråd med den nye grunnloven. Nå er nok flere personer skiftet ut både sentralt og lokalt, men når grunnloven ennå ikke er i havn og nye styringssystemer ikke er satt opp vil det være vanskelig for en regjering som skal operere i en så fastlåst parlamentarisk situasjon som den en har hatt siden 2008-valget. Ganske sikkert har UCPNM-ledelsen vurdert omkostningene ved dette, men har det vært en riktig prioritering å bruke så mye krefter på denne arenaen når det har gått på bekostning av organiseringen av folkelig press?

 

Ny giv?

De siste 9 månedene UCPNM har hatt regjeringen, etter at CA ble oppløst, har de ledet et forretninsgministerium med begrensa handlekraft og store politiske omkostninger for partiet. De ga likevel ikke fra seg makta til NC, som higer etter å komme i posisjon. Det avgjørende her har vært at det ga størst mulighet til å hindre at grunnlovsprosessen skulle havarere helt når CA ble oppløst. Mye tyder på at både NC og UML helst ser at en går tilbake til 1990-grunnloven, som konsoliderer den samfunns- og maktstrukturen i Nepal som de sto i ledelsen for fram til kongekuppet.

 

Det var dette som veltet sluttføringa av Grunnlovsutkastet, hvor det ikke ble enighet om hva slags føderasjon Nepal skal være. Skulle en ny grunnlov gi innflytelse til de marginaliserte gruppene, dalitter, kvinner og ulike nasjonaliteter som i dag har liten innflytelse?

 

For å få til nye valg og sluttføring av grunnlovsprosessen tilbød UCPNM å gi fra seg regjeringsmakta til en nøytral valgregjering. De foreslo sittende sjef for Supreme Court, Khil Raj Regmi, som leder for den. Spesielt UML, men også NC, forsøkte å trenere dette, da de helst vil stanse  grunnlovsprosess og også er redde for at nyvalg vil gi dem dårlig uttelling. Men press utenfra, fra India, USA og EU, og også Norge, gjorde at det 13.mars ble enighet om å nedsette en slik valgregjering som skal gjennomføre nyvalg, forhåpentligvis i juni.

 

Et nytt valg vil ikke alene garantere at stillingskrigen mellom de som vil føre revolusjonen videre og de som gjerne ser at en går tilbake til den gamle grunnloven fra 1990 vil bli avklart. Kampen for en ny grunnlov og fullføring av den nepalske revolusjonen vil være avhengig av om partiet vender tilbake til folket og mobiliserer det.  Den nepalske revolusjonen vil ikke bare bli avgjort på den parlamentariske arenaen, men også av det presset folket legger på denne forsamlinga.

 

Internasjonalt trenger den nepalske revolusjon støtte mer en noen gang. Venner av det nepalske folket må stå opp for dem også i motgangstider! Norge som statlig aktør står også overfor flere valg.

 

Arnljot Ask,

internasjonalt ansvarlig i Rødt

 

Advertisements