Intervju med Hamid, helselagsaktivist og Nepalvenn

Helselagsmedlem, Hamid, er tilbake i Norge etter over to år i Nepal. Mesteparten av tiden har han jobbet frivillig på Gorneti Modellsykehus i Rolpha. Hamid er sykepleier og akupunktør og har allmenn helseutdannelse fra hjemlandet Iran. I dette intevjuet, som er skrevet av Johan Petter Andresen, forteller Hamid om sine erfaringer og opplevelser fra Nepal.

Hamid underviser i sykehusets undervisningssal

Det er påske i Oslo 2010. Jeg får besøk av Hamid. Iransk flyktning, Rødt sympatisør, medic og medlem av Helselag til Nepal.

Du er tilbake fra to år og to måneder i Nepal. Hva gjorde du der?

-Jeg reiste til Nepal for Helselag til Nepal. Oppdraget var at jeg skulle jobbe som medic på Gorneti Modellsjukehus i Rolpa som ligger en dagsmarsj fra nærmeste grusvei, langt inne i midtvestre Nepal i tre måneder for kost og losji. Jeg begynte å jobbe, slik vi hadde planlagt, med akupunktur. Jeg tok imot pasienter som ble behandla både med moderne medisin og akupunktur. Det er cirka 18 personer som jobber på sjukehuset. Sjukehuset har røntgen, operasjonssal og cirka åtte senger, fødselsstue og farmasiavdeling. Sjukehuset ble bygget på dugnad av fattigbønda i området, på initiativ av maoistene i 2005. De brukte cirka 50 000 arbeidsdager på å bygge sjukehuset. Sjukehuset har også 25 rom for personale og besøkende og kjøkken. Alle som jobber der er medlemmer av maoistpartiet og er der som frivillige og jobber nesten gratis. Mitt inntrykk er at omtrent 20 prosent av befolkningen i området er medlemmer av partiet og at over 90 prosent støtter partiet.Tjenestene som sjukehuset gir til folket er famlieplanlegging, prevensjon, fødselshjelp osv. Vi tar ofte i mot pasienter som har måttet bli frakta på ryggen til en venn eller som har sjøl gått i opp til to dager. Sjukehuset betjener distriktene i nærområdet, cirka 20 000 mennesker. Alle tjenestene er enten gratis eller veldig billige.

Hvordan finansieres sjukehuset?

-Partiet finansierer sjukehuset. I blant får sjukehuset medisiner fra ulike NGO-er og fra det offisielle helsevesenet i Nepal. Så er det hjelpen fra Helselag til Nepal fra Norge som har vært viktig i form av prosjekter, instrumenter, personale, strøm og operasjonslag. Jeg underviste personalet i akupunktur både praktisk og teoretisk. Så drev jeg med et skolehelseprogram på 21 forskjellige skoler, der vi underviste i hygiene og bygde vannklosetter som de ikke hadde

Hamid og Chunuti, ansvarlig for mor-barnprosjektet underviser i en landsby

Hamid og Chunuti, ansvarlig for mor-barnprosjektet underviser i en landsby

kjennskap til fra før av. Og vi innførte et drikkevannssystem slik at de ikke lenger drakk kloakkvann. Jeg opererte på folk til tross for at jeg ikke er kirurg og var også ortopedisk kirurg. Så var jeg også jordmor og tannlege. Jeg var alt mulig mann! Slik må det være når man er fattig. Man må bare bruke det man har. Det siste som vi begynte med på sjukehuset før jeg dro var mor/barn prosjektet som vi begynte på i fjor med støtte fra Helselag til Nepal. Dette prosjektet skal vare i et år. Det inneholder to deler. En for helse og en økonomisk bit. Disse går parallelt. Helsedelen inneholder regelmessig kontroll av kvinner i ni omkringliggende landsbyer. Etter fødselen får både mor og barn regelmessig kontroll. Vi bruker et standardsystem med kontroll av vekt, mat, høyde. Vi vaksinerer og sikrer tidlig behandling av ulike sjukdommer, spesielt diarre og lungesjukdommer. Helse for gravide innebærer at man kontrollerer blodtrykk, puls, vekt og kontrollerer om det er nødvendig med jerntabletter. Sentralt er også informasjon om hygiene, helse, miljø og sjukdommer som kan overføres fra dyr til mennesker. Vi har også begynt å bygge toaletter og gitt  opplæring i viktigheten av å bruke såpe. Dette prosjektet ledes av jordmødre. Tre har formell utdanning og tre har ikke formell utdanning. De bor alle i området. Finansieringen som vi har fått fra Helselaget for disse og for instrumentene som de er utstyrt med skal vare i et år. Den andre delen av prosjektet er den økonomiske. Vi har brukt en tredjedel av pengene fra Helselaget til 7 kooperativer for geit og griseoppdrett. Vi organiserer ti familier i hver landsby for dette. Seks kooperativer kjører i hver sin landsby og tre har et felleskooperativ ved sjukehuset. Planen er at disse skal utvikle seg og så skal det etter hvert bli en butikk i hver landsby for å gi befolkningen mat og klær og andre nødvendigheter. Inntektene fra kooperativene skal brukes til videre finansiering av jordmorprosjektet og liknende prosjekter, som for eksempel innføring av vannklosetter, skolehelse osv.

Du reiste dit i januar 2008 opprinnelig for tre måneder. Hvorfor ble du i over to år?

-Jeg lærte at dette er den plassen der jeg kan bruke mine kunnskaper på beste måten. Ikke bare mine medisinske kunnskaper men også mine politiske kunnskaper. Jeg trivdes helt enkelt med jobben og på en måte var dette å realisere en drøm. Jeg har alltid drømt å få leve i et sosialistisk samfunn. Og her fikk jeg sjansen!

Hvilken betydning har mikrokraftverket, som ble bygget i fjor med finansiering gjennom Helselag til Nepal og Tromsø mineskadesenter for området?

-For det første kunne vi nå bruke tekniske maskiner som røntgen og laboratorieinstrumenter. Dessuten en del operasjonsinstrumenter og naturligvis lys om nettene! Vi kunne også distribuere strøm til en del av fattigbøndene rundt sjukehuset. Ved hjelp av inntektene fra salget av strømmen til bøndene kan vi lønne maskinoperatøren for kraftverket. Med denne støtten gir man håp og glede til vanlige folk. Og dette er viktigst. Folk ser at noe skjer og at de kan være del av det. Folk veit at det har blitt finansiert av folk fra Norge som tenker på dem. Dette skaper nærhet mellom folk. Slik bygger man konkret gjensidig støtte.

Det har ikke gått ubermerka hen at du har jobba gratis som ”medic” i media i Nepal, fortell.

-Jeg ble mottatt med stor respekt. Både fra fattigfolk, partiet, og fikk oppmerksomhet fra massemedia. Etter bare tre fire uker ble det skrevet om meg i partiets avis og om jobben og den norske legen som egentlig er fra Iran. Og etter to måneder ble jeg intervjua på nytt med masse bilder der de sammenlikna meg med den kanadiske legen Norman Bethune, som jeg aldri hadde hørt om før. Han deltok visst i frigjøringskrigen i Kina på 1930-tallet. Jeg har også vært på privateid TV to ganger. Da Prachanda, som er leder for maoistpartiet kom til Rolpa under valgkampen til den grunnlovgivende forsamling i mars 2008 tok han i mot meg med stor respekt. Jeg var veldig opprømt over at lederen av partiet brydde seg om meg og min innsats. Han sa mye positivt og takka på vegne av partiet for innsatsen i arbeidet for fattigfolk og sa at de internasjonale bånda er svært viktige. Det har stor betydning å føle sympati fra folk fra andre land. Dagen etter var det et stort folkemøte med 20 000 mennesker og da ble jeg bedt om å sitte ved siden av partiledelsen på første rad, og ble presentert som den revolusjonære legen fra Norge. Jeg ble veldig rørt av dette.

Samlingsbilde etter endt kurs på en skole

-Sjøl om jeg ikke kan snakke med folk så fikk jeg nær kontakt. For eksempel, når jeg hadde behandla en fattig bondekvinne slik at hun ble bedre, hendte det at de kom tilbake til meg med et lite egg som presang. Slikt vekker sterke menneskelige følelser og ga meg voldsom energi. Til tross for at jeg gikk ned 25 kilo i vekt på grunn av lite og lite god mat og lange arbeidsdager, fikk jeg mer krefter på grunn av alle de positive resultatene og responsen jeg fikk fra fattigfolket rundt meg. Jeg pleier å si at de siste to åra har vært de beste to åra av mitt liv.

Men du var ganske kritisk til maoistene noen måneder etter at de hadde vunnet valget i april 2008 og blitt det største partiet med 38 prosent av stemmene. De danna en regjerning sammen med et sosialistisk parti (SVs søsterparti) som heter NKP forente marxistleninister (CPN(uml) og med Madhesi Janajakti Forum. Hvorfor var du kritisk?

-Når maoistene vant valget ble jeg ubeskrivelig glad, som alle andre revolusjonære. Jeg forventa meg at de ville gjennomføre et revolusjonært program når det fikk makta. De hadde lagd et manifest som het Nye Nepal. Dette var en veldig klar plan om økonomi, politikk, sosiale forhold osv. Men det skjedde veldig lite. Da de kom til makta var maoistene veldig forsiktige. På en måte ble forholdet mellom ledelsen og grasrota brutt. Da fikk jeg følelsen av at våre kamerater som tidligere var så aktive ble passive. Ikke bare på sjukehuset men også blant de lokale menneskene i området. Dette var tegn på at ting ikke fungerte bra. BaburamBhattrai og mange andre maoister begynte å snakke som om de er reformister. Dette var forferdelig for meg, fordi er det noe Nepal har hatt nok av så er det reformister, som for eksempel CPN(uml). Det var maoistenes revolusjonære linje der de satsa på å bygge opp sin organisasjon og kamp blant de fattige som fikk dem til makta. Derfor var svekkelsen av forholdet mellom ledelsen og grasrota svært farlig. De fikk også kritikk fra andre kommunister i verden, blant annet de indiske maoistene. Men det kom også feilaktig kritikk som for eksempel at de måtte gå tilbake til jungelen og fortsette folkekrigen. Det var riktig å inngå fredsavtalen og å bygge opp folkelige organisasjoner og folkemakt i byene. For eksempel å organisere fagforeninger for hotellarbeidere, transportarbeidere, helsearbeidere osv. Den folkelige organiseringa i byene har altså blitt mye sterkere. Oppbygginga av deres ungdomsorganisasjon Young Communist League i byene har også vært veldig viktig for utviklinga av klassekampen.

-Men maoistenes opptreden som regjeringssjefer med det gamle statsapparatet under seg fungerte ikke. De kunne gi ordre, men ordrene ble rett og slett sabotert. Korrupsjon er veldig utbredt. UML som de satt i regjering med motarbeida regjeringa samtidig som de satt i den. På mange måter var UML verre en Arbeiderpartiets søsterparti, Nepali Congress. Til slutt var det faktisk umls opptreden som satte en stopper for regjeringssamarbeidet.

-Når maoistene ville avsette hærsjefen, nektet han å gå av. Og verken UML eller JMF ville støtte maoistene. Da trakk maoistene seg ut av regjeringa i mai 2009, etter ni måneder i regjering. Bak det hele ligger India og styrer blant annet gjennom Nepali Congress og UML. Den amerikanske ambassaden sa to måneder før valget i 2008 at de ikke kunne tåle en regjering leda av maoistene.

Men hvorfor mener du at det har gått bedre etter at maoistene trakk seg ut av regjeringa?

-Da fortsatte de med den tidligere revolusjonære politikken. De kom tilbake til folket. De lokale medlemmene ble aktive igjen og de lokale folkeregjeringene som styres av fattige ble gjenopptatt. Medlemmene av sentralkomiteen dro ut i hele landet og hadde møter med folk og dette ga ny energi til utviklinga av den revolusjonære bevegelsen blant folket. De fattige landløse fikk nå igjen lov til å starte opp kollektiv okkupasjon av land. Og det siste store som jeg opplevde var generalstreiken i desember 2009. Tre dager sto hele landet stille. Ikke en eneste butikk holdt åpent. Ikke en eneste motorsykkel rørte seg. Kun ambulanser og lignende fikk kjøre. Også offentlige bygninger var stengt. Man drev ikke en gang med sport. Det var veldig fredelig. Ingen store sammenstøt. Da fikk jeg se en annen side av maoistene. De viste at de er landets absolutt største og mektigste organisasjon som kan mobilisere og organisere store masser og nesten gjøre det de vil. De har vokst i styrke etter folkekrigen, særlig i byene. Det er kanskje ikke så vanskelig for maoistene å ta makta gjennom en oppstand. Men de holder seg til fredsavtalen og har akseptert flerpartisystemet og lojale mot dette. De kunne ha tatt makten aleine, men det vil de ikke. De har en annen politikk, en politikk for at folk skal komme til makta.

Hva synes du om dette?

-Maoistene tror ikke på makt for seg sjøl. Det er ikke bare grasrota som er fattige, også ledelsen i partiet er fattig. Ledelsen har gitt alt og har gått gjennom en krevende folkekrig for å åpne veien for at fattigfolk skal komme til makta. De tror på folkets makt og på at demokrati er viktig for å utvikle revolusjonen. De mener også at landet som er så tilbakeliggende og halvføydalt må gå gjennom en periode med en slags kapitalisme. De vil ha en nasjonal samlingsregjering som baserer seg på demokrati og nasjonal uavhengighet og som kan lede en modernisering av landet.

Hva gjør maoistene nå?

-Vi må huske at alt det nye i Nepal har maoistene gått i spissen for. Verken UML eller NC ville kvitte seg med kongedømme, de var også mot å dele opp landet i føderale stater og de var mot å lage en ny grunnlov. Alt dette er nå i ferd med å realiseres på grunn av maoistene og på tross av de andre partiene som til enhver tid vil ha status quo.

-Det er to spørsmål som er viktige. Skriving av den nye grunnloven og integrering av folkehæren og den tidligere kongehæren. De har frist til den 28. mai til å skrive grunnloven. De kommer ikke i mål. Det er politisk anarki i landet. Og hverken India eller de andre partiene vil ha en ny demokratisk grunnlov basert på fredsavtalen. De vil heller ikke gjennomføre en integrering av de to hærene, til tross for at også dette er en del av fredsavtalen. De prøver å vri seg unna. I denne situasjonen har de tre største partiene danna noe som kalles Høynivå politisk mekanisme i januar 2010 som har ukentlige møter. Der sitter lederne for maoistene, uml og NC. Maoistenes vilkår for å bli med var at dette organet skal utvikle seg til en nasjonal regjering og at maoistene som er det desidert største partiet skal ha ledelsen. De kjører videre på en realisering av fredsavtalen med særlig vekt på skriving av grunnloven og integrering av hærene. Og så legger de vekt på at partiene skal erkjenne siviloverhøyhet over hær og politi. Dette er et absolutt krav. Hvis dette ikke blir realisert gjennom kompromisser mellom de store partiene så har de alternativer.

-India har allerede gått over grensa på 84 ulike steder. Derfor legger maoistene vekt på suverenitet og nasjonalt forsvar. De ulikverdige avtalene med India fra 50-tallet vil maoistene også revidere. Maoistene har vært meget fleksible i forhold til de andre partiene, både mens de var i regjering og etterpå. De kjører hele tida på kompromisser og fleksibilitet i forhold til de andre partiene. Dessverre blir maoistenes taktikk ofte oppfatta som svakhet av de andre partiene. Men maoistene sier at de har også sine grenser. Og de jobber med å utvikle folkebevegelsen.

-De er forberedt på at det kan komme til en ny åpen kamp om statsmakta på tvers av de andre store partiene, men de vil helst unngå det. Det vil kreve mange menneskeliv og bli dyrt for landet.

Tror du at denne nåværende uavklarte situasjonen kan vare en stund?

-Ingen kan egentlig si hva som vil skje i Nepal. Alt er mulig!

Hvordan skiller situasjonen i Nepal seg fra andre land i verden?

– Du må huske på at maoistene begynte folkekrigen i 1996. Da var det en veldig ugunstig internasjonal situasjon etter gjeninnføring av kapitalismen i Sovjetunionen, de øst europeiske landa ble medlemmer av EU og NATO og sender nå soldater til Irak og Afghanistan. Samtidig var Kina blitt kapitalistisk. Den internasjonale revolusjonære bevegelsen var veldig svekka. I denne mørke situasjonen tok maoistene til våpen. Med bare tre geværer startet de en folkekrig! Det er de nepalske maoistene som har kommet lengst i sin revolusjon. Se på hvordan det har gått med de andre frigjøringsbevegelsene, enten vi snakker om India, Peru, Sri Lanka eller Filippinene. Det er maoistene i Nepal som har vært dyktigst og kommet lengst. Personlig tror jeg at Nepal er det mest revolusjonære landet i hele verden. Der man åpent i massemedia snakker om folkemakt og sosialisme og om å bygge opp et sosialistisk samfunn. Maoistene er absolutt det sterkeste marxist-leninistisk-maoistpartiet i hele verden. De har satsa på de fattigste klassene og spredd revolusjonens frø blant disse. Dette er avgjørende for revolusjonens seier. De har gitt makt til de kasteløse og landløse. De har gitt kvinnene en ny identitet og de nasjonale minoritetene har også styrket sin posisjon. De har fått til utrolig mye uten å ha statsmakta. Jeg betrakter dem som unike i verden.

Hvem er du egentlig?

Pasienter får behandling med akupunktur

-Jeg er født i en landsby i Iran i 1954, det samme året som Prachanda som er seks måneder yngre enn meg, i en fattig bondefamilie. Jeg er eldst av ti søsken. Jeg leste til medisin i fire år og jobba som lege på landsbygda i ni år. Men så flykta jeg til Sverige i 1986 på grunn av den politiske situasjonen i landet. I Sverige studerte jeg til sjukepleier og jobba som sjukepleier ti år i Norge og samtidig har jeg utdanna meg til akupunktør.

Advertisements