Hva nå for Nepal?

Mandag trakk Prachanda seg som statsminister i Nepal, etter at sparkingen av sjefen for generalstaben, Rookmangud Katawal, utløste politisk rabalder i landet. Er maoistene i ferd med å bli spilt ut på sidelinja, eller er dette en velkalkulert plan for å flytte fram posisjonene i forhold til hæren?


Det opplagte svaret er selvsagt at begge deler er mulig. Det siste er imidlertid mer sannsynlig enn det første. Utviklingen framover kommer an på hvor mye situasjonen tilspisser seg nå. Maoistene har lovet en ukes protestprogram i gatene, og i går stormet politiet i Katmandu en maoistdemonstrasjon og gikk løs på demonstrantene med bambuskjepper. I tillegg ble en rekke ledere for sivilsamfunnsorganisasjoner arrestert da de protesterte mot at president Ram Baran Yadav (som er tidligere Kongresspolitiker) nektet å godkjenne avsettelsen av Katawal. Shyam Shresta, redaktør og en kjent demokratiaktivist i Nepal, var blant de arresterte.

Spillet om hæren

Maoistenes hovedargument er at presidenten ikke har rett til å sette seg opp mot regjeringens avgjørelser, og at dette setter den sivile kontrollen over hæren i fare. Kongresspartiet, tidligere rojalister og andre som er skeptiske til maoistene, ser imidlertid på hæren som det siste bolverket mot maoistene, og mener derfor det er av fundamental viktighet å beholde hæren intakt. Dette er også en av hovedgrunnene til at integreringen av maoisthæren har stått i stampe. Katawal har vært en av de mest uttalte motstanderne av integrering av maoistenes ideologisk skolerte soldater i den «nøytrale» hæren.

India og deres ambassadør til Nepal, Sood, har lagt et tungt press på maoistene for å hindre sparkingen av Katawal, og brukt all sin innflytelse på Kongresspartiet og UML. Forholdet mellom India og maoistene har blitt gradvis dårligere etter fredsavtalen og spesielt er det maoistenes økte forbindelser med Kina som bekymrer Delhi. Maoistenes uttalte politikk er å balansere mellom India og Kina. Dette er dårlige nyheter for et India som er vant til å ha full kontroll med utviklingen i fjellandet. Samtidig er mange i Nepal, også i overklassen, skeptiske til indisk innflytelse, og maoistene har siden august aktivt knyttet bånd til flere tidligere rojalister. Denne alliansebyggingen kan nå bære frukter, dersom maoistene lykkes i å sparke Katawal og få inn Khand som etterfølger, en mann som trolig har gått med på integrering av maoisthæren i bytte mot forfremmelsen til posisjonen som sjef for generalstaben.

Ny regjering

Innad i maoistenes rekker er det sannsynligvis mange som mener det er på tide å stå opp mot hæren og Kongresspartiet, som har gjort sitt beste for å trenere arbeidet med den nye grunnloven. Maoistene trenger konkret framgang å vise til for å beholde tilliten til folket, og så lenge den nepalske hæren forblir intakt, blir det vanskelig å drive gjennom jordreform. Lenge virket det som maoistenes linje var å gjøre kompromisser i alle retninger og prøve å holde seg inne med flest mulig. Denne uken har vi imidlertid sett en tydelig konfrontasjon. Dette må sees i sammenheng med diskusjonene på partiets nasjonale møte i november, hvor mange ledende maoister kritiserte ledelsen, Prachanda og Bhattarai for å være for ettergivende og fokusere for mye på den parlamentariske praksisen.

Nå har partiet klart og tydelig sagt at de vil lamme parlamentet fram til Katawal sparkes. Samtidig har presidenten gitt frist til lørdag for å danne en ny regjering. Å lage en grunnlov uten maoistene er umulig, ettersom de har nok seter i parlamentet til å blokkere alle forslag. Å lage en regjering uten maoistene er mulig, men vanskelig. At det vil dannes en ny regjering innen lørdag, er lite trolig. Kongresspartiet og UML har sammen ikke nok seter, og vil i så fall trenge støtte fra MJF (Madhesipartiet) og noen av småpartiene. MJF på sin side har sagt at de bare blir med i en ny regjering om de får statsministerposten.

Hvis en slik regjering skulle komme i stand, vil det kunne få Prachandas resignasjon til å fremstå som taktisk spill i ettertid. Med de andre partiene opptatt i en regjering som skal skrive grunnlov, men som er avhengige av maoistenes støtte for å gjøre det, står maoistene fritt til å gi skylda for alt som går galt til regjeringen, mens de selv bygger opp organisasjonen på landsbygda og i byene. Uansett hvem som leder regjeringen, skal Nepal gjennom vanskelige farvann. Og å stå ved roret i en slik situasjon er ikke nødvendigvis bare et gode. Spesielt ikke hvis det største partiet er i opposisjon og kan bruke regjeringens feilskjær til å mobilisere mot den. Dette vet de andre partiene, og spesielt UML vil nok være skeptiske til en regjering uten maoistene. Sannsynligvis vil også flere i UML være ukomfortable med at partiet dreier veldig langt mot høyre.

Veien videre

Den videre utviklingen vil preges av følgende viktige spørsmål: Hvor mye press vil India legge på Nepal og partiene for å unngå sparkingen av Katawal? Hvor sterke står maoistene organisatorisk, og hvor sterkt kan de mobilisere i Katmandu og de andre byene? Hvor sterkt står maoistene innad i den nepalske hæren?

Den kommende uka vil sannsynligvis besvare noen av disse spørsmålene. Om Katawal må gå, vil maoistene innkassere en taktisk seier, og nok en gang ha utmanøvrert de andre partiene. Om maoistene må fortsette i opposisjon uten å få sparket Katawal, kan de peke på at de andre partiene ikke er interesserte i å få til virkelig forandring i Nepal, og dessuten lar seg styre fra India. Den nepalske kommentatoren CK Lal spår at Kongresspartiet vil ende opp som taperen uansett hva som skjer: «The victim will be the NC. When a political party has to hold the coat-tails of a military chief to establish its credentials, there is something wrong somewhere».

Om man skal legge til grunn Baburam Bhattarais uttalelser om at president Yadav kan komme til å lide samme skjebne som kong Gyanendra så later det til at maoistene er forberedt på å sette hardt mot hardt for å presse gjennom sparkingen av Katawal. Om det lykkes, og hva resultatet blir er på alle måter åpent.

Advertisements