Revolusjon i Rolpa?

mlm-schitchaRolpa er hverken det mest kjente eller turistvennlige området i Nepal, men det er her   maoistopprøret har sitt utspring. Da maoistpartiet i Nepal startet den væpnede kampen mot staten hadde de to rifler fra første verdenskrig. I dag, tolv år etter, leder de regjeringen og er største parti i grunnlovsforsamlingen. Hvordan ser Rolpa ut i dag, etter ti år med folkekrig, maoistdominans og statlig undertrykking? Med dette spørsmålet i bakhodet dro jeg til Rolpa de to siste ukene i november i et forsøk på å forstå mer av revolusjonen i Nepal.

Reisen startet imidlertid i Katmandu, med en seksten timers busstur til Ghorai i Dang-distriktet, sør for Rolpa. Ghorai er for en storby å regne i dette området, hvor folk flest er bønder og lever i landsbyer uten bilveier. Bussturen fra Katmandu til Ghorai kom på 1000 rupi per person, rundt 100 norske kroner. Når man vet at den nylig vedtatte minstelønna for arbeidere i Nepal er 4600 rupi i måneden blir det tydelig at reisen fra Katmandu til Ghorai ikke er hverdagskost for vanlige folk i Nepal. Spesielt ikke siden de fleste tjener langt under minstelønna, og livnærer seg på en kombinasjon av subsistensjordbruk og arbeid utenlands, ofte i Gulfen. I det jeg prøver å få sove på bussen, hvor det er mildt sagt dårlig beinplass, slutter jeg meg til at flesteparten av passasjerene som sitter eller står, både inni bussen og på taket, enten tjener relativt godt i nepalsk målestokk, eller er på vei hjem til familien etter lange perioder som arbeidere i Katmandu eller utenlands.

Vi ankommer Ghorai klokka seks om morgenen, og tar bussen direkte videre til Dahawan, hvor 5. divisjon i Folkets Frigjøringshær (PLA) har leiren sin. I tråd med fredsavtalen skal 90% av PLA til enhver tid være i disse leirene. Våpnene oppbevares i låste bokser, og selve leiren er under FN-overvåkning. Da jeg våkner under bussturen og ser 100 meter rett ned i en steinur, står det klart for meg at vi er på vei opp i Nepals åsområder. Åssidene er ekstremt bratte, og veien er såvidt bred nok til at bussen får plass. Rolpa-distriktet fikk sin første vei først i 2001, fordi den nepalske hæren trengte å få fraktet fram forsyninger til troppene som kjempet mot maoistene. I dag har Rolpa flere veier. Noen finansert av europeiske bistandsorganisasjoner, andre bygd gjennom maoistpartiets mobilisering av folket. Etter vel tre timer kommer vi til Dahawan, hvor vi etter sigende er ventet av ledelsen for leiren. Dahawan er en ny landsby, som har vokst etter at PLA-leiren kom hit for to år siden. Når vi kommer til leiren viser det seg imidlertid at ledelsen er i Katmandu på maoistpartiets nasjonale kongress for å diskutere veien videre. Etter litt om og men får vi allikevel komme inn i leiren, hvor vi treffer kamerat Dinesh som har tittelen «Battalion Commander».

Leiren bærer preg av å være provisorisk, og soldatene bor alle i telt. Det er stille og rolig, og jeg får  flashback til de aller kjedeligste dagene i militæret, da det var snakk om å slå ihjel dagen og lite annet. «Det er rolig her om dagen», forklarer Dinesh. «Soldatene trener for å kunne bli opptatt i den nepalske hæren. Ellers er det lite å ta seg til. Før var vi ute blant folket og hadde gode relasjoner til dem. Vi drev med sosialt og politisk arbeid blant bøndene, og hadde en meningsfylt hverdag. Leiren føles nesten som en felle i forhold», forteller Dinesh.

Ifølge fredsavtalen skal PLA integreres i den nepalske hæren, og statsminister Prachanda har uttalt at dette skal skje i løpet av første halvdel av 2009. Kongresspartiet har imidlertid satt seg på bakbena, og argumenterer med at «en politisk indoktrinert styrke kan ikke være en del av den nepalske hæren». At den nepalske hæren i høyeste grad er politisk, og endatil har en lang historie med undertrykking av frihetskampen i Nepal synes glemt. Men også ledere innen maoistpartiet er skeptiske til integreringen. Flere av medlemmene i sentralkomiteen har i stedet tatt til orde for å styrke PLA, og beholde den som den er, ut fra tankegangen om at uten PLA har maoistpartiet ikke lenger noen makt, og vil være et lett bytte for den nepalske hæren og politiet, som i stor grad fortsatt er lojale til den gamle makteliten.

I leiren treffer vi også kamerat Santi, som har vært soldat i PLA i åtte år. Mannen hennes er også soldat, og sammen har de en baby som også bor i teltet sammen med dem. «Livet her i leiren er ikke noe særlig. Det er kaldt, det er lite å gjøre og vi er langt borte fra familie og venner. Dessuten er det vanskelig å få permisjon», sier Santi. Mest av alt vil hun fortsette i PLA, men hun håper at hun kan integreres i den nepalske hæren, så hun kan få ordentlig lønn og forsørge familien. «Jeg har sloss mot den nepalske hæren i åtte år. De hadde India og USA i ryggen, men allikevel slo vi dem. Hvordan kan jeg da være for dårlig til å integreres i hæren i dag?» spør Santi retorisk.

Etter å ha sovet i en potetkjeller og spist den nepalske nasjonalretten Daal Bhaat (ris med linsesuppe) til frokost setter vi kursen videre mot Tila Bazaar, hvor veien slutter og vi skal gå videre til Gorneti modellsykehus. Bazaarene på landsbygda i Nepal har i århundrer fungert som handelssteder, og varer fra landsbygda selges eller byttes i varer fra byen, som klær, kjøkkenutstyr og radioer. Antropologen Stephen Mikesell spådde at Nepal kunne bli utsatt for en maoistisk opprør ikke ulikt Peru allerede i 1992. Han pekte på at stor ulikhet, undertrykking av minoriteter, underutvikling og et demokratiprosjekt som ikke løste disse problemene med stor sjanse ville kunne føre til et opprør blant bøndene. Rolpa er i så måte et naturlig utgangspunkt for et slikt opprør, ettersom folket her har vært i mer eller mindre konstant opposisjon mot sentralmakten siden 50-tallet. Mikesell argumenterer også for at nettopp bazaarene i Nepal har gjort det mulig for britisk og indisk kapital å penetrere landsbygda i Nepal lenge før landet ble åpnet opp politisk etter andre verdenskrig. Dette førte naturlig nok til at det ble vanskelig å etablere en selvstendig kapitalistklasse i Nepal, og det vokste i stedet fram et borgerskap som fungerte som mellommenn for utenlandske produkter og kapital. Dette er godt synlig også i dag, hvor alt fra kjeks til gryter er produsert enten i India, eller i Terai-området i Nepal av indiske selskaper. Resultatet er en netto overføring av verdi fra fattige bønder i åsområdene i Nepal til internasjonale selskaper som TATA eller Unilever.

Dag tre er det på tide å starte gåturen mot Gorneti modellsykehus, som skal ligge en god dagsmarsj fra Tila. Jeg og tolken min, Hari, har følge av doktor Hamid som er lege, akupunktør og aktivist i Helselag til Nepal. Hamid har jobbet på Gorneti i ti måneder, og nettopp vært i Katmandu for å fornye visumet sitt. «Denne turen kommer til å bli tung for deg, jeg husker min første gåtur til Gorneti, det var et helvete», sier Hamid oppmuntrende. Og turen blir, om ikke et helvete, så i hvertfall forbannet tung. Ikke nok med at det er langt, i tillegg er det enten rett opp eller rett ned. På smale stier hvor et lite feilsteg kan bli fatalt. Da vi er omtrent halvveis stopper vi ved et hus hvor noen tilbyr oss syrnet melk for å styrke oss på. Siden jeg tydelig er utenlandsk får jeg selvsagt den største porsjonen, og i tillegg en runde til etter at jeg endelig har klart å tømme skåla. Syrnet melk som ikke har vært innom meieri eller butikk er en mildt sagt, uvant opplevelse.

Familien vi spiser hos er typisk for landsbygda i Rolpa og Nepal for øvrig, hvor folk lever av det de greier å dyrke i de bratte åssidene. Ris, poteter, linser, bananer og til og med tobakk dyrkes i områdene vi passerer. Barna ser ikke underernærte ut, og folk later til å ha noenlunde det de trenger. Det er ikke i den absolutte nøden at fattigdommen er tydeligst på landsbygda i Nepal, men heller i det harde arbeidet som ligger bak opprettholdelsen av livet som bonde. Gjennomsnittsalderen i Nepal er rundt 60 år, og kvinner forventes å leve kortere enn menn. Det er kvinnene som står opp først for å lage mat, skaffe fôr til dyra, ta seg av ungene, og det er de so, legger seg sist om kvelden. Lettere blir det ikke når mannen kanskje har reist til Saudi-Arabia for å prøve lykken som uorganisert arbeidskraft ribbet for faglige rettigheter. Det rettferdige i å gjøre opprør er få steder mer tydelig enn nettopp her på landsbygda i Rolpa, i den globale kapitalismens periferi.

Etter i overkant av åtte timers hard gange kommer vi fram til Gorneti modellsykehus. Sykehuset ble bygd under krigen for å behandle skadde PLA soldater, men er i dag et maoistisk modellsykehus med et helsetilbud folk har råd til. Og har de ikke råd blir de behandlet allikevel. På veien opp til sykehuset passerer vi et arbeidslag som jobber med fundamentet til et mikrokraftverk som skal levere strøm til Gorneti og et tyvetalls husstander i området. Mikrokraftverket betyr at Gorneti kan ha avkjølte vaksiner og en blodbank. Dette er ting som vil få dirkete følger for helsen til lokalbefolkningen. «Vi har mellom ti og tjue pasienter om dagen. Mange har vært utsatt for fallulykker eller har andre arbeidsrelaterte skader», opplyser Hamid. «Gorneti er det største sykehuset i mils omkrets, sannsynligvis i hele Rolpa. Det viser for meg at folk selv kan få til hva de vil, når man frir seg fra illusjonen om at det kommer gaver fra toppen av systemet. Å støtte opp om et frigjøringsprosjekt basert på fattige folk som står sammen», svarer Hamid, når jeg spør ham hvorfor i all verden han har valgt å flytte fra et liv i relativ luksus i Norge til landsbygda i åsene i det vestlige Nepal.

På Gorneti treffer vi også doktor Shieksya som har vært medlem i maoistenes helseorganisasjon i fire år. Hun har fem års utdanning i medisin, med spesialisering innen urter. «Vaksinasjonsprogrammer, å skape bevissthet om personlig hygiene og familieplanlegging er maoisme i praksis», forklarer hun. «Jeg liker godt å lese Lenin og Mao, men det er kampen for et helsetilbud for befolkningen i Rolpa som er det viktige. Hvorfor skal de ha et dårligere tilbud enn middelklassen som bor i Katmandu?» fortsetter Shieksya, før hun legger til «Det er et problem at ingen leger vil jobbe i Rolpa, de foretrekker heller godt betalte jobber i Katmandu. Selv har jeg tenkt å være her i to år før jeg tar mastergraden min i medisin. Her får jeg et rom, mat og 500 rupi i måneden». På sykehuset treffer vi også Sachin som driver på med feltarbeid til en doktorgrad i medisinsk antropologi. «Gorneti er unikt i Nepal. Et så stort sykehus på landsbygda fins knapt andre steder. Vanligvis ligger de større helsetilbudene i byene, mens mindre helseposter fins på bygda. Det som fins overalt er apoteker hvor folk går uten å gå til lege først. Det fører til massiv feilmedisinering, samtidig som store multinasjonale medisinselskaper tjener penger på nepalske fattigbønder. Det Nepal trenger er en sosialistisk helsereform, som på Cuba eller i Venezuela, hvor helsetjenester blir gjort gratis og plassert der folk er. Foreløpig har jeg ikke noe inntrykk av at partiene i Nepal tenker i slike baner, heller ikke maoistene», forteller Sachin.

Fire dager på Gorneti og møter med pasienter, helsepersonell og forskere gjør inntrykk. Et lokalt helsetilbud gir dramatiske forbedringer i hverdagen til folket her. Men hva med de tusenvis av andre landsbyene i Nepal som ikke har noe Gorneti? Vil det komme en helsereform i tråd med Sachins ønsker, eller vil Gorneti fortsette som et unikt tilfelle? Innad i maoistpartiet er det også uenighet om veien videre for modellprosjektene. Enkelte vil ha reform fra toppen og inkludere modellene i den statlige strukturen, mens andre vil øke satsingen på modellene for å presse fram forandring nedenfra. Det eneste sikre er imidlertid at ingen av delene skjer i dag. Partiledelsen later til å være opptatt med manøvreringen i parlamentet, hvor Kongresspartiet gjør sitt beste for å blokkere alle forsøk på fremgang for regjeringen. Vi befinner oss langt fra Katmandu og maktens korridorer i det vi forlater Gorneti og legger ferden videre inn i fjellene. Neste stopp er landsbyen Tawang, som ofte blir kalt hovedstaden for maoistopprøret.

Å gå til Tawang tar tre dager, og underveis stopper vi i landsbyene Tuti og Bagmare, og i sistnevnte kommer to politikonstabler for å sjekke hva i all verden det er jeg driver med. De er hyggelige og har ikke noe problem med at jeg reiser rundt i Rolpa. Tvert imot inviterer de meg til å spise lunsj sammen med dem, noe vi dessverre må avslå da vi er på vei videre. Politiet forteller at forholdet til befolkningen har bedret seg betraktelig etter krigen, og det er få problemer. Faktisk er det tilnærmet null kriminalitet i området! Senere får jeg forklart av en lokal maoistsympatisør at dette er fordi folk går rett til partiet i stedet for politiet. Statsapparatet er kjent for å støtte de rike, og folk flest har liten tro på at det går an å få rettferdighet gjennom å gå til politiet. I beste fall betyr det mye bortkastet tid. Annerledes er det for de som har råd til å betale bestikkelser for å få gjennomslag for sin sak. Dette inntrykket bekreftes av flere vi snakker med, som ikke har tilknytning til partiet. «Med maoistene fikk vi iallfall et sted vi kunne gå for å få rettferdighet. Riktignok har de brukt vold og trusler i løpet av krigen, men man kunne gå til partiet med saker og få en rettferdig domsavsigelse av folkedomstolen», forteller en ungdom vi snakker med. I tråd med fredsavtalen er folkedomstolene og folkerådene oppløst. Den statlige administrasjonen er enda ikke bygd opp igjen, dermed eksisterer det et midlertidig maktvakum på landsbygda. Senere får vi høre at lokaladministrasjonene skal fungere i løpet av desember. I de fleste av disse vil maoistene være det overlegent største partiet. Forhåpentligvis kan dette omsettes i forandringer på grasrotnivå og utvikling som er fundert i folket på landsbygda, i motsetning til de tidligere administrasjonene som stort sett har ivaretatt interessene til lokale stormenn. Utvikling har blitt overlatt til utenlandske bistandsorganisasjoner med vikarierende motiver, mens bøndene i stor grad har blitt overlatt til seg selv.

Ikke alle vi treffer  i Rolpa  er optimister. Flere uttrykker skepsis mot maoistene og deres løfter om forandring. Imidlertid er det en slående forskjell fra den vanlige kritikken mot maoistene man hører i Katmandu, hvor aviser og borgerlige partier hver dag beskylder maoistene for å være venstreekstremister som vil gjøre Nepal til et diktatur. Kritikken fra landsbygda i Rolpa er av en annen karakter. «Maoistene har allerede blitt som de andre partiene, nå bryr de seg bare om Katmandu». «Maoistene spiller det samme spillet som Kongress og UML, de kommer ikke til å forandre noe». «Nå er det åtte måneder siden valget, fortsatt skjer det ingenting». «Vi kommer ikke til å finne oss i å bli sveket, om nødvendig starter vi et nytt opprør». Dette er noen av utsagnene vi hører blant folk i Rolpa. Om kritikken i Katmandu kommer fra sentrum og høyre, er det sikkert at kritikken her blant maoistenes kjernevelgere kommer fra ytterste venstre.

Vel framme i Tawang er det mest slående selve størrelsen på landsbyen. Tolken min, Hari, anslår at det bor to tusen mennesker i landsbyen, noe som gjør det til en storby i dette området. Mye flatt land og en stor elv har trolig muliggjort et landsbruksoverskudd stort nok til å brødfø en relativt stor befolkning med andre jobber enn jordbruk. Til Tawang går også Martyrveien, som ble bygd av lokalbefolkningen under ledelse av maoistene. Veier er det unisone svaret vi får fra folk når vi spør hva som er viktigst for å utvikle Rolpa. Forskjellen på å gå en dag eller ta buss i en time for å komme til markedet eller helsestasjonen er enorm. Veiprosjektet ble utført under slagordet «Vår utvikling, vår innsats», som peker på nødvendigheten av en utviklingspolitikk basert på det nepalske folket snarere enn utenlandske eksperter. Veien skulle opprinnelig gå fra Nuwagaon til Thawang til Chunwang, men etter fredsavtalen har arbeidet stoppet opp. Mye fordi PLA, som var maoistenes arbeidskraft, nå befinner seg i leirene.

Landsbyen Chunwang er ofte nevnt i sammenhenger der maoistenes politikk diskuteres. Det var nemlig på sentralkomitemøtet i Chunwang høsten 2005 at maoistenes nåværende politiske linje ble vedtatt. I Chunwang ble Baburam Bhattarai rehabilitert i partiledelsen, etter at han ble kastet ut i løpet av høsten 2004. Bhattarai hevdet at kongen og føydalismen var hovedfienden, mens resten av ledelsen mente kompradorborgerskapet og imperialismen representert ved Kongresspartiet og India var den største trusselen. Da kongen tok makten i kuppet i februar 2005 ble det klart for ledelsen at utviklingen hadde gitt Bhattarai rett. Dette førte til at taktikken ble samarbeid med de parlamentariske partiene mot kongen. I dag mener flere i sentralkomiteen, med Kiran i spissen, at partiet har beveget seg for langt i reformistisk retning, og at det er på tide å bevege seg videre fra ideene fra Chunwang. Partiet må igjen finne tilbake til utenomparlamentarisk arbeid, mobilisering av folket og intensivere klassekampen. I motsetning til dette synet står partiledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen, som er innstilt på i stor grad å følge de parlamentariske spillereglene enn så lenge. Det viktige nå er å skrive grunnloven. Problemet til kritikerne av denne linjen synes å være at det ikke fins noe klart alternativ for øyeblikket. Fredsavtalen og avtalen med de parlamentariske partiene har begrenset maoistenes handlingsrom. Å styrke PLA som enkelte tar til orde for virker også vanskelig, all den tid PLA skal integreres i den nepalske hæren. Beskyldninger om nepotisme og gangstervirksomhet både i partiet og ungdomsbevegelsen (YCL) er også vanlige. Det fins med andre ord nok av bekymringer for maoistene i tillegg til det manglende arbeidet på Martyrveien til Chunwang.

Fra Tawang går veien videre til en av maoistenes modellkommuner. Her bor trettifem personer sammen i et kollektiv. Fellesnevneren for alle er at de har mistet familiemedlemmer i krigen. I modellkommunen eies alt i fellesskap, og de driver jorda kollektivt. I likhet med modellsykehuset og modellskolene etterlyses det også her mer støtte fra partiet. Men all den tid partiet ikke har blitt enig med seg selv om modellene skal satses på videre eller inkorporeres i statsapparatet, ser det ut til at modellkommunen må greie seg selv enda en stund til. Men tross alt later modellkommunen til å være et vellykket prosjekt. Folk som har mistet familie i krigen får ta del i et nytt fellesskap, som også ser ut til å være økonomisk bærekraftig. Modellkommunen er også det første stedet vi besøker siden Gorneti hvor kvinner ser ut til å spille en ledende rolle. Allikevel ser ikke modellkommunen ut til å være tenkt som en modell for hele den nepalske landsbygda. I løpet av ti år med folkekrig har kun få kommuner blitt skapt, og da mest som tiltak for å hjelpe de som har mistet familie som følge av krigen. Modellkommuner, som i Kina etter revolusjonen, ser ikke ut til å bli prioritert med det første. Hva som vil skje med kommunen framover får vi ikke noe godt svar på, utover at medlemmene av kommunen «stoler på at partiet vil ordne opp».

Nettopp uvissheten er karakteristisk for situasjonen i Nepal i dag. Selv om  det er enighet i partiet om dagens politikk, erkjenner de fleste lederne at den er forbundet med stor risiko. Partiledelsen er i parlamentet, og leder en regjeringskoalisjon med partier som ikke er overivrige i å innfri maoistenes løfter om radikal forandring i Nepal. For å ikke støte fra seg regjeringspartnerne presses maoistene til å følge de parlamentariske spillereglene. Dette havner ofte i direkte konflikt med løftene de har gitt til sine kadre og støttespillere. Et eksempel på dette dilemmaet ble synlig i september, da maoistenes minister for landreform, Matrika Yadav, trakk seg fra ministerposten. Ifølge fredsavtalen skal maoistene levere tilbake jord de har okkupert under krigen. Problemet med dette er imidlertid at denne jorda allerede er distribuert til fattige, jordløse og partisympatisører. Da politiet kom for å rydde et område okkupert av jordløse i Siraha gikk minister Yadav i spissen for de jordløse og nektet etterkomme politiets ordre om å fjerne seg. Resultatet ble krav om selvkritikk fra partiledelsen, fordi man måtte følge spillereglene og ikke provosere regjeringspartnerne unødig. Yadav trakk seg fra ministerposten i protest, men er fortsatt aktiv i partiet. Det er nettopp avveiingene mellom forandring ovenfra, og direkte aksjon nedenfra som er nøkkelutfordringen for maoistene. På den ene siden har de ikke full kontroll over statsapparatet og er avhengig av å alliere seg med UML og MJF. På den andre siden kan de ikke vente for lenge med å skape reelle forandringer på bakken. For å skape reell forandring vil trolig en kombinasjon av direkte aksjon og parlamentarisk arbeid være nødvendig. Å drive gjennom en revolusjonær jordreform fra parlamentet alene er umulig. Samtidig er statsapparatet nødvendig for å få implementert en slik reform over hele Nepal.

Hva som vil skje fremover i Nepal er uvisst. Kanskje vil vi om tredve år se tilbake på det maoistiske prosjektet i Nepal som den første av en lang rekke vellykkede revolusjoner i Asia. Kanskje vil maoistpartiet bli nok et reformistisk parti uten evne til å bringe varige forandringer i livene til fattigbøndene. Uansett fortjener folket i Nepal og maoistpartiet solidarisk støtte fra alle anti-imperialister i Norge og verden. Først og fremst fordi de trenger alle allierte de kan få. Men også fordi de har vist for hele verden ikke bare at det er rett, men også fullt mulig, å gjøre opprør.

Advertisements